Kantsoner og miljøeffekt

Nå rettes fokus i stadig sterkere grad mot etablering av permanent kantvegetasjon med trær og busker for å redusere forurensing. Dette er en løsning som krever god dialog med gårdbruker som driver arealene. Forhold som mulighet for bruk av slepeslangeutstyr, dårligere drenering og mindre dyrket areal må veies opp mot hensynet til biologisk mangfold og redusert fare for erosjon i bekker og elver.

Hva regnes som vegetasjonssone?

På dyrket areal skal det være en vegetasjonssone på minst 2 meter målt fra vassdragets normalvannstand. Sonen må være tilstrekkelig bred til å motvirke avrenning til åpent vann under normal vannføring. Kommunen er ansvarlig for å gjøre en skjønnsmessig vurdering av om vegetasjonssonen er tilstrekkelig bred. Det vil si at kommunen kan stilles krav til bredere sone enn 2 m dersom dette skal til for å hindre forurensing. Kravet om vegetasjonssone hindrer ikke at vegetasjonsbeltet kan høstes eller beites, men det skal ikke forekomme jordarbeiding i sonen.

Det er viktig å merke seg at det ikke er krav om permanent kantvegetasjon i form av trær og busker. Man står fritt til å vurdere om det skal foretas beplantning og hvor dette skal gjøres. Men det skal være en kantsone på minimum 2 meter med permanent plantedekke i form av gras.

Ved nydyrking er kravet at det skal settes igjen en kantsone på minimum 6 m mot vassdrag.

Effekter av busker og trær

Busker og trær langs bekker, kanaler og mot vatn bryter opp landskapsbildet. De er attraktive leveområder for insekter, fugler og dyr og gir skyggevirkning som bidrar til bedre betingelser for livet i vatn. Røttene til busker og trær er med på å armere ustabile skråninger og bidrar dermed til redusert erosjonsfare. Derfor er det viktig å vurdere undergrunnen før man fjerner kantvegetasjon som et ledd i skjøtsel av kulturlandskap eller for å foreta inngrep for å få dreneringssystemer til å fungere bedre. Det er viktig å være klar over at skjøtsel av kantsone er søknadspliktig. Se mer info i videoen under.

På tette jordarter og arealer som ligger lavt i forhold til vannspeilet er busker og trær et problem for dreneringen. Etter relativt kort tid bygger det seg opp en kant av visnet gras, kvister og løv. På vinterhalvåret fører dette til oppdemming i mildværsperioder, større isdannelse enn nødvendig og seinere opptørking på våren. I vekstsesongen skaper «demningen» problemer i perioder med mye nedbør. Derfor er det grunn til å advare mot planting mot vassdrag på grasarealer der dreneringen i utgangspunktet fungerer dårlig.

Kombinasjonen av busker og trær og drensgrøfter er et problem. Særlig selje har lange rotskudd som stikker seg inn gjennom slissene i røret, kveiler seg opp i og tetter røret fullstendig. Derfor må det legges rør uten slisser til en kommer godt innenfor vegetasjonssonen.

Busker og kratt er også en driftshindring når man skal bruke slepeslangeutstyr på områder med mange små teiger.

Permanent grasdekke og ugjødslet kantsone

Permanent grasdekke er særlig viktig på arealer der det dyrkes korn, potet, grønnsaker og grønnfôrvekster. Manglende høsting gir en kant som demmer opp vann inne på jordet ved store nedbørsepisoder og på vinteren. I mange tilfeller fører dette til at vannet bryter gjennom «demningen» i punkter der det så kan oppstå erosjon. For dreneringen på tette jordarter, og der det er liten høydeforskjell til vannflata, er det best med jevnt overflatefall helt ut til kanten kombinert med høsting av graset.

Ugjødslet kantsone regnes som et effektivt tiltak mot avrenning fra grovfôrarealer. Man unngår risikoen for direkte spredning i vann og for avdrift ved utkjøring. Der det er liten høydeforskjell til normalvannstand unngår man også utvasking i rotsonen i flomperoder. Næringsstoffer som følger jordvannet tas opp i denne sonen.

Kantvegetasjon som overvintrer fryser ned og råtner. Dermed lekker fosfor og nitrogen ut i vassdraget. Derfor er det viktig at avlingen høstes for at ugjødslet randsone skal ha maksimal effekt. Næringsstoffer som er tatt opp i plantene kommer inn i gårdens næringsstoffsyklus i stedet for å havne i vassdraget. Ved høsting unngår man også at det bygges kant som i sin tur gir dårligere drenering og redusert plantevekst. Det er også grunn til å tro at ugraspresset i ugjødslet sone blir lavere fordi det tilføres mindre næring.

Forsøk med 2 meter bred ugjødslet kantsone på profilert myrjord i Lofoten viste en avlingsreduksjon på 50 – 60 % etter 3 år.

Hva skal man velge?

Dersom man bare skal ta hensyn til drenering og drift av jordbruksarealene er ikke planting med trær og busker noe godt alternativ. Dersom man bare skal tenke på biologisk mangfold er svaret motsatt. Det er med andre ord vanskelig å gi et klart svar.

Det må foretas en vurdering i hvert enkelt tilfelle før man starter. I et vassdrag med bestand av ørret eller laks med stort behov for å reetablere gyteplasser må man vurdere hvor planting gir mest igjen for fisken til minst ulempe for bonden. For mindre vassdrag kan prosjektet i Bø i Vesterålen være til inspirasjon. Her er det ikke nødvendigvis snakk om stor bredde på kantsonen. Det er også viktig å velge hvilket bekkeløp som skal prioriteres slik at plantingen ikke blir til hinder for å foreta en rasjonell utkjøring av gjødsel med slangespreder.

Er det store flater med jordbruksarealer der det er behov for viltkorridorer kan planting langs vassdrag være et godt alternativ. Slike beplantninger krever større bredde. Det er selvsagt viktig at man oppnår et sammenhengende belte.

I de aller fleste bygdene langs kysten vil løsningen med ugjødslet kantsone som høstes være den beste løsningen for å redusere avrenning til vassdrag. Da må man selvsagt også legge opp til at bonden får kompensasjon for tapt avling slik RMP-ordningen åpner for.