Har du skjønt det der med grøfter?

Trygve Torsteinsen

Eg er fødd og oppvaksen på eit lite, veglaust småbruk på Kvaløya to mil nord for Tromsø, der eg lærte å handmjølke geiter alt i 4-års alderen.

Eg køyrde hest med sleperive som åtte-åring, og arbeidde på fiskebruket frå eg var 12. Eigentleg skulle eg bli sjømann, men var alt for udisiplinert til at eg kunne fullføre 3 månader om bord på skuleskipet Christian Radich. Men ut i verda skulle eg. Alt då eg var 19 år gamal var eg på intervju for fredskorpset. Der møtte eg heldigvis ein vettug person som meinte eg var for ung. 5 år seinare, på 24-årsdagen min, sat eg i baren på Norfolk Hotel i Nairobi og følte meg som pokker til kar i min første kveld under afrikansk himmel. I to og eit halvt år jobba eg som jordbrukslærar på ein yrkesskule i Kenya. I tillegg dreiv eg som landbruksrådgjevar i nærområda, og gav råd om alt frå grønsakdyrking og nullbeiting, til biogassanlegg og vassforsyning. Seinare blei det ny to-års kontrakt på eit stort prosjekt med kunstig vatning, også det i Kenya.

I 1989 byrja eg i jobb hjå det som då heitte Ytre Midthordland Forsøksring. Fyrst i eit 6 månaders vikariat i halv stilling, men når ein av dei andre rådgjevarane sa opp, vart eg verande. Dåverande dagleg leiar slutta i 1994, og eg overtok. Forsøksringen Hordaland vart danna i 2001, og eg var dagleg leiar der frå 2001 til eg sa opp i 2008. Eg hadde då jobba i forsøksringen/landbruksrådgivinga i nesten 20 år. Etterpå har eg halde fram i arbeid hjå NLR Vest, men no i ei friare rolle og berre på timebasis. I tillegg har eg no arbeidd i 12-13 år som ringevikar i barneverntenesta.

Frå samanslåinga av forsøksringane i gamle Hordaland i 2001, har eg mest jobba med drenering, nydyrking, erstatningssaker og dei meir uvanlege sakene som måtte dukke opp. Dei siste åra er det bruken av overskotsmassar til jordbruksføremål som har teke mykje av tida mi. Eg arbeider no for det meste heimefrå, og heime er i Blomsterdalen i Bergen. Eg er gift, har to vaksne born, hund og stor tomt. Saman med at eg overtok barndomsheimen til far min, på ei øy langt ute i havgapet i Troms, er dette meir enn nok til at eg slepp å kjede meg.

Jeg skjønte det tidlig. På heimgården min på Kvaløya hadde vi nemlig ei myr som var et sorgens kapittel for den som skulle prøve å hente ut ei grasavling, men et spennende område for en aktiv guttunge. Her i Kjosen sprang vi over gyngende grastorv, og utfordra hverandre til å stå stille lenge nok til at vi akkurat sokk ned til kanten på gummistøvlene – men ikke over.

Bror min er to år eldre enn meg, og han kjøpte seg gravemaskin som 16-åring. D.v.s. det var et såkalt graveaggregat, et sånt du henger bak på trepunkten på traktoren. Så hang han ut gjennom bakluka og grov, mens jeg la rør. Herredsagronomen i Tromsø var av den progressive sorten, han fulgte med på utviklingen og rådde oss til å dekke til røra med en spesialutvikla strimmel av glassvatt (glava).

Kjosen er 6-7 dekar, så det ble noen meter med rør. Og for å gjøre en lang historie kort; den tørreste plassen på gården denne høsten var ved utløpet av hovedgrøfta i Kjosen. Der kom aldri en dråpe vatn inn i de røra, og til alle dere som lurer på hvorfor jeg steiler sånn når jeg hører om bruk av fiberduk i drensgrøfter – her er årsaken. Neste vår grov vi opp alt på nytt, og la grus som filter. Nå, nøyaktig 50 år senere, begynner jeg å se tegn til kjøreskader her og der, men er likevel fornøyd med levetiden på anlegget.

På landbruksskolen hadde vi litt om grøfting. Ikke mye, og omtrent ingenting om den praktiske utførelsen. Det gikk mest i valget mellom kam- eller fiskebeinsmønster. Andre året ble vi utplassert ei uke på landbrukskontor rundt om i fylket, og jeg fikk blant annet i oppdrag å lage en grøfteplan for en gårdbruker som søkte om tilskudd. Det vil si, jeg skulle tegne et grøftekart, så tok herredsagronomen seg av søknadsskjema og kostnadsoverslag. Uten å ha vært ute i felt, uten å vite noe om jordart, kort sagt uten å vite noen ting tegnet jeg pliktskyldigst opp et pent og regelmessig fiskebeinsmønster med 5-6 meters avstand. Skulle vært moro å få vite hvordan resultatet ble, - eller kanskje ikke?

Etter hvert utover i 90-åra begynte vi to som da var ansatt i Ytre Midthordland Forsøksring å få spørsmål om grøfting. Mine praktiske erfaringer var rett nok bittelitt mer enn bare det jeg har beskrevet her, men jeg var alt annet enn en ekspert på området. Likevel ble det slik at det var jeg som skulle sette meg litt mer inn i akkurat det faget. Første gangen jeg stilte på et fagmøte med grøfting som tema, var det med en fersk gjennomgang av blant annet småskrift nr 10/82 Grøfting, av Peder Hove fra Institutt for Hydroteknikk ved Norges Landbrukshøgskole, som basis for min innledning.

Dette var ute på Radøy, hvor det var (og er) et svært aktivt landbruksmiljø. Det gikk i grunnen svært bra, helt til jeg kom frem til punktet om dimensjonering og rørtype. To-toms rør på kveil var svært mye billigere, og Hove skrev da at disse var mye brukt…? Og når jeg sjekket tabeller for kapasitet viste de at to-toms var mer enn tilstrekkelig. I teorien! Derfor nølte jeg ikke med å være både klar og tydelig med å anbefale to-toms kveilrør i sugegrøfter. Da ble det dørgende stille i lokalet… før det kom en kort og fyndig beskjed fra karen på første benk – Sku %#& ikkje vore lov å selja nåke slek!

Dette var første leksjon og første overføring av praktiske erfaringer fra bøndene på Vestlandet. Siden har det blitt mye mer, og jeg har sugd til meg alt jeg har kunnet. I tillegg har jeg gode kollegaer med lang erfaring andre steder i landet, og vi har også hatt folk med god fagkunnskap fra både Nibio og fra UMB som har holdt kurs for oss opp gjennom årene. Når jeg nå, nesten 30 år etter fagmøtet på Radøy, får telefoner med spørsmål om grøfting, skal holde kurs eller innlede på fagmøter, føler jeg at jeg står trygt på mange brede skuldre. Takk til alle dere som har delt kunnskap, basert på praktisk erfaring, med meg. Nå er det min tur, og alle mine kollegaer med kunnskap om faget (vi er honen tute meg gråhåra alle sammen!) sin tur til å videreføre den kunnskapen til en ny generasjon med rådgivere i Norsk Landbruksrådgiving. En viktig oppgave, som allerede er påbegynt gjennom NLR sentralt.

Det er dyrt å grøfte. Enda dyrere blir det om jobben må gjøres om igjen fordi du gjorde feil første gangen. Derfor er det så viktig at du har skjønt det der med grøfter!