Utvalgt kulturlandskap
Skárfvággi / Skardalen er ei lita sjøsamisk bygd mellom Manndalen og Kåfjordbotn i Gáivuona suohkan / Kåfjord kommune. Området har siden 2009 vært nasjonalt utvalgt kulturlandskap med tradisjonelt bosettingsmønster og lang tradisjon i driftsformer av jordbruk, fiske og reindrift. På Statsforvalterens nettside står det at «Jordbrukslandskapet kjennetegnes av flere små jordstykker som ligger i mosaikk mellom gamle veier, steinrøyser, steingjerder, åkerholmer og kantskog. Topografien vanskeliggjør maskinell drift og det har ført til at gamle driftsformer er blitt holdt i hevd helt fram til vår tid. Det har bidratt til urterike slåtteenger, beitemark, beitehager og beitebakker langt opp i fjellsiden. Videre oppover og innover i høyfjellet finner vi reindriftslandskapet. Skárfvággi er i dag et eget reinbeitedistrikt, som trolig har røtter svært langt tilbake.» (Skárfvággi/Skardalen utvalgte kulturlandskap | Statsforvalteren i Troms og Finnmark).
Under krigen ble nesten hele bygda brent ned eller ødelagt. Men innbyggerne startet å bygge opp gamle hus og hytter igjen. Også setre, høylagre og steingjerder ble reparert. Dette er, i tillegg til en lang samisk og kvensk historie, årsaken til at Skardalen er et utvalgt kulturlandskap.
Ljå og hesje – en kunst
Statsforvalteren i Troms og Finnmark inviterte til slåttekurs den 19. juli. Vi startet hos Ruth og Per Larsen med kaffe og hjemmelagde vafler. Etter en kort introduksjonsrunde fikk vi høre om Skardalens historie og se på bilder av bygda rett etter krigen. Før vi startet med slåtten måtte alle deltakere lære seg å slipe ljåen. Dette gjøres med en våt slipestein og krever mye erfaring. Overraskende var nylig innkjøpte ljåer heller ikke kvasse nok, og måtte slipes. Ofte har en ny ljå en «feil» vinkel, slik at de fungerer dårlig. De lokale, erfarne kurslederne forklarte oss hvilken vinkel som er riktig og hvordan man kan endre den. Samtidig fikk vi en liten demonstrasjon av hvordan man faktisk slår med ljåen, og hva man må passe på.
Etter en snau times gåtur kom vi til et skogsareal som skulle være vårt kursområde. Deltakeren fikk prøvd seg med slått under instruks av de erfarne kursholderne og det var klart med en gang at «dette ser mye enklere ut enn det er!». Samtidig måtte hesjene bli både reparert og forlenget. Etter lunsjpausen ble graset raket sammen, båret til hesjene og lagt oppå vannrette stenger mellom hver staur. Dette er heller ikke så lett; det skal tas riktig menge gras, det må ristes godt og så skal det ‘brettes’ over stengene. Alt det er viktig for å få luft inn i graset og mellom hvert nivå i hesja slik at det tørker. Etter tørking blir høyet lagret i høylageret på arealet og/eller båret ned til bygda.
På turen tilbake fra feltet kom vi forbi en myr. Ruth og Per fortalte oss at de slår graset også her, men at de venter til myra er frossen. Flere av deltakerne hadde stor interesse for botanikk, og fant spesielle planter på myra og langs stien, arter som er på rødlista eller generelt veldig sjelden. Dermed fikk også kursholderne lære noe nytt. På veien ned til gården ble vi fortalt om landskapet, naturen og gruvedriften. Dagen ble avsluttet med hjemmelaget fiskesuppe.
Drift i dag
For tiden er det kun én aktiv bonde i dalen; Maja Monsen. Maja driver med sau og har omtrent 65 vinterfôra sau. Omtrent halvparten er kvit sau og resten er villsau. Villsauene pares med vær av spælsau for at lammene skal få noe større slaktevekt. Hun får en del ferdigtørket høy fra flere grunneiere, som selv sørger for at graset slås og tørkes. Disse grunneierne får tilskudd for å opprettholde gamle produksjonsmåter. Nå for tiden er det ofte de unge som slår og hesjer. Noen av dem har spesialisert seg på å sette opp hesjer, andre er flink med ljå. Men alle kommer tilbake til Skardalen i sommerferien fordi det er så fint å være i naturen og være fysisk aktiv. Tilskuddet grunneierne får til denne type slått er betaling til de som gjør jobben.
Lignende innhold
