En avtroppende økobastions beste ugrastips

Før de kjøpte gården jobba Eva som økorådgiver og var med på å starte TRØKK (Trøndelag Økologiske forsøksring) og Knut som forsker på gjødsel og kompost på Tingvoll, så de var ivrige på å legge om gården for å lære mer om økologisk drift. De så med en gang at det var mye som måtte gjøres før de kunne legge om. Det var dårlig dreneringstilstand på jorda, og ugraset florerte. Både jordkultur, plantekultur og utstyret var et problem. De gikk straks i gang med å rydde kanter og har dyrket opp til sammen 200 dekar over årene. Etter at de nylig kjøpte nabogården er gården nå på 700 dekar sjøleid jord og 383 tonn grunnkvotekvote. I år skal Øystein produsere 640 tonn. De har trefjøs bygd på i flere omganger med kjørbart fôrbrett. I 2017 blei det satt inn robot av helsemessige årsaker.

Høymole = god jord?

Av ugras var det særlig høymole, krypsoleie og tunrapp som dominerte. At det var mye høymole tenkte Knut var en fordel, den tyder på at det er god jord. Den liker seg godt der det er godt gjødsla og seint slått. Om en slår seint får høymola tid til å sette modne frø, og disse frøene kan leve lenge i jorda (inntil 80 år!). Krypsoleia ga Knut en klar pekepinn om at det var tett, sur og tung jord med dårlig drenering. Tunrappen går ofte under radaren ifølge Knut, men kommer ofte inn om en ikke er oppmerksom på kjøremønster og dekktrykk.

Opp med pHen

Krypsoleia forsvant mer eller mindre av seg selv som en konsekvens av at jorda blei drenert og kalket skikkelig opp. pH var på 5,1 da de overtok gården, og jorda var preget av jordpakking. For å heve pH raskt kalket de begge sider av plognaden. Knut og Eva har et sterkt ønske om at røttene skal gå dypere enn plogsålen. De kalket mye de første årene, men de siste årene har det vært mindre behov. De er fremdeles opptatt av rett pH, og har eget håndholdt pH-meter (Checher pocet-sized) slik at de kan følge med også mellom jordprøvetakinga. Skal røttene gå dypere enn plogsålen, er det viktig at det faktisk er levelig pH også på dypere jordlag.

Unngå tomturer i siloslåtten

Det var lagt opp til to trinns høsting med tungt utstyr, og Knut så tunrappen godt på høsten. De begynte raskt å tenke på hvordan de kjørte, og anla avlingsveier slik at de kan komme på og av jordene uten å måtte kjøre tomturer på jordet. På de lange kronglete jordene blei avlingsveien anlagt diagonalt slik at det alltid er lett å komme av og på jordet. De har også drenert mye og lenge før tilskuddet til drenering kom, og følte vel at de var mer eller mindre ferdige med dreneringa da det endelig kom.

Få frøa fram i lyset

Høymola liker god jord med god næringstilgang og sen slått slik at den rekker å sette modne frø. Det beste tiltaket mot den store frøbanken i jorda er ifølge Knut å pløye tre år på rad. Når en pløyer jord med dårlig jordstruktur, havner frøa som ligger i jordoverflata ned mot pløyesålen sammen med planterester. Der ligger de upåvirket til de blir pløyd opp igjen. Strategien blir derfor å pløye tre år på rad. Det første året pløyer en opp gamle synder som spirer, gjerne 18 – 20 cm dypt. Da har Knut og Eva sådd grønnfôr av havre, erter og halvt om halvt med Westerwoldsk og italiensk raigras. Om denne blandingen slås 2-4 ganger i sesongen er det lite som rekker å sette frø. Året etter pløyer man igjen opp frøene som lå i overflaten det første året. Igjen følges samme oppskrift med pløying på 18-20 cm og grønfôr og raigras. Det tredje året pløyes det litt grunnere, rundt 15 centimeter dypt Og det sås gjenlegg med dekkvekst. Da vil man ha begravd eventuelle fortsatt levende høymolefrø så dypt at det vil være få som spirer. Skal du først pløye, og ta kostnaden med å ha gjenlegg, er det avgjørende å få til en god plognad. En dårlig plognad er verre enn verst, og en kan like godt droppe og pløye eng om en ikke har en god plog med forplog. Å få kontroll på ugraset kan sammenlignes med eventyrene om trollet, en må få frø opp og fram i lyset så de sprekker, eller når det gjelder frø, spirer.

Dekkvekst er nøkkelen til suksess

Uten dekkvekst får en tynn og dårlig eng med liten konkurranseevne, mener Knut. Han har sett det flere ganger opp gjennom årene.

Unngå såstriper/sårender og ikke spar på såfrø!

Knut beiter heller aldri ung eng. Rødkløver tåler slått dårlig, men beiting enda dårligere. De venter derfor med å beite fulldyrka areal til enga har stort/sterkt nok rotsystem til å bære kua, gjerne ikke før tredje engår og utover. Nå bruker de en Einböch ugrasharv med såaggregat som såmaskin på Grandaunet for å få tett og fin eng. Før de kjøpte denne, kjørte de i kryss med såmaskina for å ikke få sårender/såstriper i enga. Sårendene gir utett eng med svart jord hvor ugraset har plass til å spire. Knut mener også at sjøl om forsøk viser at en kan få gode gjenlegg med lite såfrø er det ingen grunn til å spare på frøet. Det lønner seg rett å slett ikke å risikere en tynn, flekkete eng. Kostnaden med frø er forholdsvis liten i forhold til kostnaden med å måtte snu enga et år tidligere på grunn av mye ugras.

Ny leiejord med mye ugras?

Knut er en tydelig mann, og klinke klar på at dersom en tar over ny jord med mye ugras er det bedre å ta tre slåtter i sesongen til en har kapasitet til å gjøre jobben med gjenlegg skikkelig tre år på rad. Slår man en tidlig førsteslått, må en følge opp med en tidlig andreslått. Høymola har mye reserver og krefter til å skyte på nytt etter en tidlig slått. Følger en ikke opp på andreslåtten kan den derfor komme med mange frø sjøl om en har slått en runde. Når alt dette er sagt om ugras; for Knut er det ikke noe mål å totalt bekjempe ugraset. Ugras trenger ikke være dårlige planter å fôre med.

– Det finnes nesten ikke bedre melkekufôr enn løvetann. Det gir bare så liten avling, sier Knut. Høymola inneholder mye mineraler, og bidrar med fiberfraksjon i ei tidligslått eng. Ugraset trenger ikke være dårlige planter med tanke på fôrverdi, men en må optimere forholdet (mellom) fôrverdi og avling. Og da må ugraset under kontroll.

Ugraset under kontroll?

Knut er også tydelig på at når ugraset har kommet under kontroll, er det ingen grunn til å pløye tre år på rad, bare for å gjøre det. Rett jordarbeiding, og nok jordarbeiding til rett tid er den gyldne regelen i all agronomi. Når en har fått ugraset under kontroll, kan en ha et år med korn til krossing eller lignende, med gjenlegg. På Grandaunet bruker de alltid en tidlig byggsort til dette. Elgen ødelegger for mye i havren. Ikke bare med beiting, den liker også å lage liggegroper i havren, og forurenser med skit. De tresker på 20-25 % vanninnhold. Under tresking stubber de så høyt som mulig. De lar den høye stubben stå i ca. to uker før de slår stubb og gjenlegg presser dette uten fortørking og tilsetter en blanding av 3 liter melasseblanding fra krossinga og 3 liter Ensil Pluss som kjøres gjennom syrepumpa på pressa for å øke smakeligheta på halmen. Det ferske graset bidrar med pressaft som sammen med melassen trekker seg inn i halmen og øker smakligheta. Ren tørrhalm er greit å ha for å avsine kyr, men kviger og sinkyr skal overleve også, og da er denne blandingen ypperlig. De pleier å få omtrent en rundball per dekar i avling av denne blandinga i tillegg til kornavlinga. Når de fôrer får kvigene først, og restene kostes over til sinkua ved neste fôring.

Ugras på beiter

På beiter er det vanskeligere å kontrollere ugraset, og da kanskje spesielt høymola. Da de tok over Grandaunet i 1995, hadde det ikke vært beita der siden 1975 og høymola hadde stått og frødd seg på beitearealene alle disse åra. De endte opp med å kjøre fôrhøster over arealet der det gikk an. Knut liker fôrhøsteren bedre til dette arbeidet enn beitepusseren. Fôrhøsteren plukker opp graset (og ugraset!) og det kan kjøres bort og komposteres. En beitepusser bør etter Knuts mening kjøres i regn. Den drar kurusene utover, slik at det blir smak på graset, og det blir dårligere beiting i hvert fall tre uker etter pussing. De har også brukt rotlausveka flittig i mange år for å få kontroll på beitene.

Summen av alle disse tiltakene har over år gitt eng og beiter på Grandaunet som ikke står noe tilbake for naboenes arealer. Som Eva sier; på bygda er det det du gjør og får til som snakker for deg. Og det Eva og Knut har fått til, har gitt de en solid plass i trøndersk landbruk generelt, og økologisk spesielt, som drivende dyktige bønder.