Andelen gårder med melkeproduksjon i båsfjøs er fortsatt stor i Valdres. Gårdene er små og mellomstore, det vil si opp til 30 melkekyr, og bøndene er dyktige til å utnytte utmarka. Stølsdrift og beiting er en stor ressurs som mange er avhengig av å bruke for å få nok fôrgrunnlag. Båsfjøsa er av ulik alder og tilstand. Med dagens kostnader og uforutsigbarhet, blir investering i nye løsdriftsfjøs på mange millioner kroner ofte vanskelig å forsvare økonomisk.
Mange melkebønder ønsker å opprettholde produksjonen tilpasset ressursgrunnlaget på gården og driftsmåten med stølsdrift, og synes det blir utfordrende å øke produksjonen ut over dagens nivå. Dessuten er mye av dagens drift allerede basert på en stor andel innleid jord og melkekvote.
På en annen side er det også flere melkebønder, som ved blant annet god planlegging og mer nøkterne utbygginger, har oppfylt løsdriftskravet på lønnsomme måter. Dette viser at mulighetene er der.
For å legge til rette for gode beslutninger i overgangen fra bås- til løsdrift, er Norsk Landbruksrådgiving i gang med å arrangere små diskusjonsgrupper ute hos gårdbrukerne. Vi tilrettelegger for en strukturert planleggingsprosess der vi diskuterer løsninger, får oversikt over ressursgrunnlaget og forutsetninger. Målet skal være en langsiktig plan og en konkret «bestilling» på en fjøsløsning. Det er i planleggingsfasen man kan kutte store kostnader.
I Innlandet er Valdres den tredje største melkeproduserende regionen. For å nå målet om økt selvforsyning og beredskap i Norge, er det viktig å gjøre det mulig å legge om til løsdrift og fortsette med å produsere mat. Ikke bare er det viktig for matproduksjon, men også bosetting og annet næringsliv i dalen. Landbruket gir store ringvirkninger i samfunnet og bøndene driver også med forskjellige tilleggsnæringer, slik som eksempel landbruksbasert reiseliv.
