83 prosent av norske bønder er menn (1). Sunn mental helse blant norske bønder er viktig for et godt og forsvarlig dyrehold, for matsikkerheten og lokalsamfunnet, men ikke minst for et godt liv og arbeidsliv for bonden selv. I FNs bærekraftmål nr. 8, pkt 8.8 står det at det skal jobbes med å fremme et trygt og sikkert arbeidsmiljø for alle arbeidstakere. Formålsparagrafen i arbeids[1]miljøloven sier også at alle arbeidstakere har krav på et trygt og forsvarlig arbeidsmiljø, som også skal være helsefremmende. Likevel viser forskning at det å jobbe i landbrukssektoren, også som selvstendig næringsdrivende, medfører høyere risiko for mentale problemer og psykisk sykdom sammenliknet med andre yrkesgrupper, for eksempel høyere nivå av depressive symptomer (2) og flere symptomer på angst (3). Bønder har også en av de høyeste ulykkesratene på jobb sammenliknet med andre bransjer, der noen av ulykkene også har dødelig utfall.
Endringer i landbruket
Landbruksnæringen har globalt så vel som nasjonalt gjennomgått betydelige endringer de siste tiårene. For det første har antall gårder og gårdsarbeidere i Norge sunket gradvis og drastisk, fra ca 100 000 gårdsbruk i 1989 til de ca. 37 000 gårdsbrukene som er igjen i dag. Det gjør at tettheten av bønder i landet er drastisk redusert, noe som kan svekke muligheten for sosial identitet og tilhørighet, men også støtte fra et større fagfellesskap. For det andre har det vært en enorm utvikling i teknologi og endring av landbrukspraksis i Norge. Enkeltstående gårdbrukere håndterer i dag større åkre og antall husdyr, fjørfe eller andre produksjoner. Økt teknologibruk og større gårdsbruk har for mange bønder vært en nødvendig omstilling for å kunne sikre bærekraftig drift, under de gitte politiske rammebetingelsene. Samtidig skaper denne situasjonen økt risiko i form av større gjeld, som sammen med den relativt negative inntektstrenden siden 90-tallet, gjør at mange bønder påtar seg bijobber for å få endene til å møtes. For det tredje er samfunnets holdning til arbeidsdeltakelse endret mye de siste tiårene. For eksempel var det på 50- og 60-tallet i større grad en holdning at særlig ektefelle hadde som en viktig oppgave å tilrettelegge for «the working man». Målet var å sikre arbeidsevnen til rollen som hadde hovedansvar for inntekt. I dag er samfunnsholdningen heldigvis annerledes, der alle i arbeidsdyktig alder, «the working force», skal ha mulighet til å arbeide som likestilte i arbeidslivet. Likevel er en konsekvens av denne samfunnsendringen at summen av oppgaver i livet og arbeidslivet til en bonde er vesentlig mye større enn for 50 år siden, uavhengig av om bonden har ektefelle og barn eller ikke. For det fjerde foreligger det i landbruket et økende byråkratisk press om å dokumentere og rapportere. Disse lovpålagte papiroppgavene medvirker til et ytterligere sett med krav, som for noen bønder vipper positivt stress (balanse krav/ressurser) over til det helsefarlige negative stresset (ubalanse mellom krav/ressurser over tid). Legger man til klimaendringer og ustabilt vær, sammen med disse overordnede trendene, er det ikke rart flere bønder strever med stor stresspåkjenning. Sett gjennom en psykologisk linse er det grunn til å stille spørsmål ved landbruksnæringens forfatning og i hvilken grad gårdbrukerne håndterer de nye betingelsene og de helsemessige konsekvenser disse i økende grad skaper. Gjennom kliniske samtaler, kurs i stressmestring og som krisepsykolog for Norges Bondelag i ti år, er inntrykket mitt at bønder er meget selvstendige. Selvstendighet er en styrke som fostrer mestringstro, hardførhet og arbeidsglede. Bonden er avhengig av disse egenskapene i møte med den enorme bredden i oppgaver som finnes på et gårdsbruk: I tillegg til de landbruksfaglige oppgavene kommer mekaniske fag, HMS, logistikk, økonomi, strategi og ledelse. I en slik arbeidssituasjon er det risiko for at belastningen kan bli for stor. Når mennesker opplever høyere grad av belastning, opplever vi det vanskeligere å konsentrere oss. Vi står da i fare for å gjøre flere feil. I tillegg begrenser de negative følelsene som da oppstår vårt tanke-handling-repertoar. Slitne bønder kan oppleve prioriteringskollaps: De løser fremdeles problemer og oppgaver, men de løser ikke de riktige problemene. Dette er en kjent konsekvens hos mennesker som beveger seg mot utbrenthet. Ingen av oss takler alt til enhver tid. Vi kan alle risikere å bli utslitt og befinne oss i kjellertrappa på et tidspunkt i livet. Bønders gange ned mot kjellergulvet foregår ofte i rimelig stillhet, og er dermed vanskeligere å forhindre.
Høy terskel for å be om hjelp
Delvis tror jeg dette skyldes deres tendens til å ville klare det meste selv. En bonde som er på grensen til å bli utbrent kan ha høy terskel for selv å be om hjelp. Ved langvarig stressbelastning minker utskillelsen av oxytocin, et hormon som blant annet fasiliteter tiknytning til andre (5).
I tillegg tror jeg fire andre forhold medvirker til at bønder oftere risikerer å bevege seg mot psykisk uhelse enn andre arbeidstakere:
➊ Selvstendig næringsdrivende arbeider ofte alene og dermed er det færre som kan oppfatte signalene om overbelastning. Mens andre arbeidstakere blir fanget opp av ordinære og ofte nære roller som leder, kollega eller et verneombud, har sikkerhetsnettet rundt bonden for store masker, noe som gjør at bonden lettere glir gjennom nettet. Selv om noen bønder jobber nært dyr, har dessverre ikke dyr evnen til å «speile» bonden, og selvfølgelig ikke påvirkning til å veilede bonden til ressurser som kan hjelpe. Til det trengs et annet menneske.
➋ Mennesker er grunnleggende selvbeskyttende. Det betyr at vi misliker å dele det vi ikke får til, eller tror andre vil dømme oss negativt for. Skal vi dele og bekjenne noe sårbart, trenger vi ofte en trygg person å snakke med, en som vi vet vil oss vel. For en bonde kan det være både ektefellen, fastlegen, naboen, avløseren, rådgiveren fra Tine, regnskapsføreren eller en annen rolle med tilknytning til gårdsbruket. Dilemmaet er at de fleste av disse rollene reelt sett har liten tid med bonden i løpet av en uke eller en måned. Forutsetningene for å skape en trygg og tett dialog, som muliggjør at viktig skambelagt informasjon kommer på bordet, blir da svakere enn i flere andre sektorer.
➌ Det er ikke lett å selv oppdage og erkjenne når man er i ferd med å bli utbrent. Livet går i bølger og det er ikke alltid lett å vite om bølgedalen er liten eller stor. Jeg har mange ganger gjort kliniske tester av bønder, med gradering av somatisering, angst og depresjon, hvor bonden normaliserer symptomene. Noen mener at det går vel helst over, mens andre overser eller fortrenger vurderingen av bølgedalens dybde. Rollen til mange gårdbrukere i dag gir verken rom eller tid for å justere kursen, ansvarsporteføljen er for stor. For å endre en helsefarlig spiral av overbelastning, trengs først den verdifulle bevisstheten om egne grenser, ofte signalisert gjennom kroppslige symptomer, følelser og tanker, men også kunnskap om symptomene som kan indikere utbrenthet. Inngangen til slik symptomforståelse og endring finner noen i fjøsstellet eller når de sitter i traktoren og tresker jordet. Andre har ikke tilgang til denne bevisstheten, og blir dermed fort fanget i eksisterende stressmønster.
➍ Frykten for å bli stigmatisert kan lede til atferd der de som har mentale utfordringer unngår å søke eller motta behandling. Stigma er en ledende årsak til utilstrekkelig behandlingssøk og underutnyttelse av psykiske helseressurser (6). Sammenliknet med problemstillinger som omhandler fysisk helse, er psykiske problemer og lidelser uforholdsmessig stigmatisert. Selv om åpenheten om psykisk helse i samfunnet og landbruket har blitt større, erfarer jeg at det fortsatt er nødvendig med oppmerksomhet mot dette for å effektivt bedrive forebygging.
Utvikling av Bondens nettverk
I Innlandet fylkeskommune er det nylig blitt utviklet et tiltak som kalles Bondens nettverk, som forsøker å kompensere for de beskrevne barrierene. Det er en systematisk arbeidsmetode der kjente og eksisterende støttespillere og ressurser rundt et gårdsbruk koordinerer seg i større grad, og stiller opp om bonden ønsker det. Nettverket består av ulike lokale aktører som har tilknytning til landbruket og som kan kontaktes av bonden selv eller andre som er bekymret for bondens situasjon og helse. Aktørene i nettverket kjenner til hverandre og kan hente inn riktig kompetanse ut fra behov og bondens samtykke. Det er kun de aktørene som det er aktuelt for bonden å få hjelp av som vil kjenne til den aktuelle situasjonen. Bondens nettverk ser på mental helse som et kontinuum, og ønsker å bidra til at bonden selv eller aktørene rundt bonden klarer å gjenkjenne forhold eller mønstre som kan signalisere om bonden sliter, kan ha nytte av ekstra støtte, og/eller bør søke profesjonell behandling. Det skal være lav terskel for å ta kontakt. Nettverket skal bry seg på en positiv måte, tilgjengeliggjøre en oversikt over ressurser som kan bistå når behovet oppstår, samt bidra til å alminneliggjøre det å få psykiske problemer eller komme ut for en krise. Innlandet fylkeskommune tok i 2019 initiativ til å kartlegge de nasjonale og regionale tiltakene som var implementert med mål om å forebygge psykisk uhelse blant norske bønder. Som faglig støtteressurs utarbeidet jeg sammen med Ruralis, Nasjonalt fagkompetansesenter for landbrukshelse på St. Olavs hospital og Norsk Landbruksrådgivning en rapport som blant annet analyserte ti ulike tiltak hvor det forelå dokumentasjon på organisering, innhold og effekter (7). Bondens nettverk ble vurdert som det mest effektive tiltaket, særlig fordi det i sin organisering benytter eksisterende ressurser rundt bonden, noe som minimerer risikoen for at tiltaket visner over tid.
Riktige ressurser og god koordinering
Bondens nettverk har flere styrker. Én er å tilgjengeliggjøre ressurser som kan bistå med å håndtere rotårsakene til stresset som leder til psykisk uhelse. En annen er styrket koordinering mellom aktører som kjenner til gårdbrukeres arbeidsmiljø. Denne koordineringen kan bidra til et mer helhetlig bilde av situasjonen og hvilken ressurs som lettest kan initiere dialog med bonden og sette inn riktige ressurser. En tredje styrke er at initiativet til mulig hjelp kommer fra støttesystemet rundt bon[1]den, noe som kan minimere tilskuereffekten, hvor man tror at andre vil ta ansvar for situasjonen. En siste styrke er at aktivering av Bondens nettverk ikke trenger å skyldes psykiske problemer og risiko for stigmatisering, men like gjerne kan gjelde mer nøytrale tema, som praktisk bistand, landbruksfaglige råd eller bare to ører som lytter.
Bondens nettverk er nå etablert i snart 30 kommuner i Innlandet, og Statsforvalteren i Innlandet har på vegne av Landbruksdepartementet nylig bevilget midler til at kunnskapen og læringen fra prosjektet skal overføres til andre fylkeskommuner som hjelp til å etablere slike nettverk i hele landet. Dette arbeidet er nå godt i gang, og vil forhåpentlig være en ressurs å spille på for fastleger som møter bønder som opplever symptomer på stress.
