I en tidsalder hvor landbruket,og samfunnet forøvrig, forandrer seg i rekordfart er det verdt å se seg tilbake og reflektere over vår egen historiefortelling og hva som har ført oss dit vi er i dag. Hvor startet vi? Hva har vært drivkraften i utviklingen og utvidingen av organisasjonen? Hva har vært de viktigste milepælene og historiske hendelsene som har påvirket denne utviklingen?
Norges første forsøksring
8. februar 1937 på Victioria Hotell Hamar samles 22 bønder fra Hedmark, med Trygve Delhi Lauratzon som initiativtaker, og skriver under på stiftelsesdokumentene i det som blir Norges første Forsøksring. Hedmark Forsøksring er en realitet og første steget mot en landsdekkende rådgivningsorganisasjon er tatt.
Mens dette var den første fysiske forsøksringen, hadde ideen om forsøksvirksomhet spor lengere tilbake i den norske historien. Interessen for forsøk og rådgivning er nedtegnet i beretninger til Hedmarkens fogderis landbruksforening i midten av 1800-tallet. Foreningen drev her forsøk på maltbyggsorter hos sine medlemmer og etter hvert også i samarbeid med brenneriene som var i framvekst denne perioden.
Eldre forsøk
Eksperimentalfeltet i Ås ble anlagt i 1863 som første markforsøk i Norge og i 1889 ble de første spredte forsøk lagt ut hos bønder. Disse forsøkene på Ås ble kalt for åkervekstforsøkene og jordkulturforsøkene ble først skilt ut fra 1910. Mye pga forandringer i tolltariffen i 1897 og med påvirkning fra NLH kom det rundt år 1900 et omslag til større vekt på korndyrking. Etter 1900 ble det etablert en rekke forsøksgårder. Forskningen innen landbruk gikk i det store og hele frem under denne perioden. Det skjedde også andre store ting i denne perioden som påvirket forskningen positivt. Dette var blant annet opprettingen av Landbruksdepartementet i år 1900 og stiftelsen av Norsk Landmannsforbund i 1896. I 1915 ble Rådet for jordbruksforsøk dannet og var i 60 år et viktig samordnings- og styringsorgan for jordbruksforskningen.
Flere fulgte etter
Når det gjelder ideen om organiserte forsøksringer, var det en tysker ved navn Roemer som først satte dette ut i praksis. Han startet med forsøksringer i 1921 og ideen spredte seg videre til Finland og Sverige . Det var nettopp etter inspirasjon fra Sverige og Tyskland at Trygve D.Lauratzon gikk i spissen og dannet Hedmark Forsøksring i 1937.
Det skulle gå hele 18 år før neste forsøksring ble etablert i det som er dagens Innlandet. Dette var Toten forsøksring som ble etablert i 1955. Deretter ble det raskt stadig flere og flere forsøksringer rundt omkring i gamle Oppland og Hedmark og i hele landet forøvrig. Grunnen til denne raske oppblomstringen av ringer var flere, men i hovedsak var det på bakgrunn i innføringen av handelsgjødsel og overgangen til ensidig korndyrking som førte med seg et stort kunnskapsbehov. Handelsgjødsla gjorde den enkelte bonde mer avhengig av pengeøkonomien. Følgelig representerte den innkjøpte gjødsla en helt ny dimensjon som endret mange tankeganger. En av tankegangene var å kjøpe inn de næringsstoffene som jorda og plantene trengte. Her ble forsøksringene trukket inn som behovsprøver ved hjelp av jordprøvetaking, analyser og tiltaksplanlegging. Også overgangen til ensidig korndyrking førte med seg et stort kunnskapsbehov. Forskerne i de offentlige institusjonene og forsøksringene fant hverandre i felles interesser og det var bruk for anvendt forskning. I 50-årene hadde forskere gjennomgått en rask utvikling i statistikk og forsøksmetodikk. Forskere hentet inspirasjon fra USA der de ble presentert for en holdning som var svært rettet mot den hellige treenighet i landbruket: forskning, utdanning og rådgivning. Dette gikk i retning av å dekke de behov som den praktiske bonde hadde og særlig arbeide med de bønder som var interessert i forandring og utvikling. På denne måten ble virksomheten til bøndene tilpasset de lokale behov. Grovfôrdyrking og husdyrgjødsel ble viktige forsøksspørmål i grovfôrområdene, ved siden av plantevern. I korndyrkingsområdene var det som før dyrkingsteknikk, men også plantevern, sortsprøving og etter hvert varslingstjeneste for vanningsbehov og planteverntiltak, samt planlegging av gjødsling.
Felles forening
I 1962 fikk Norges Landbruksvitenskapelige forskningsråd 750.000 kr av Kellog Foundation til formålet «lokale forsøk». Et vilkår for gaven var at staten fra 1965 skulle bidra med minimum 300.00 kr årlig til formålet. Dette la grunnlaget for en offentlig delfinansiering og flere forsøksringer ble etablert. Nettopp dette arbeidet med å få ut midler fra offentlige og private kilder var hovedmotivasjonen for å samle alle forsøksringene på landsbasis i en felles forening. Norske Forsøksringers Fellesforening (NFF) ble dermed stiftet i 1962. NFF skulle være et felles organ for service, tilrettelegging og samarbeid mellom forsøksringene. Her hadde Hedmark Forsøksring en viktig rolle siden deres egen ringleder ble foreningens første sekretær og Laurantzon var formann
Oppblomstring for forsøksringene
I disse årene ble Ottadalen Forsøksring dannet (1965), sammen med Øyer Forsøksring (1965) og Nord-Østerdal Forsøksring(1966).
I 1970 kom forsøksringene inn på statsbudsjettet med øremerka midler over jordbruksavtalen. Etter dette økte også bevilgningene betydelig utover i 1970 og 80-åra og forsøksringene fikk en formidabel oppblomstring over hele landet.
Norges nei til EF i 1972, senere oljekrise, kornkrise og matvaretoppmøtet i Roma gav næring til økt velvilje overfor den yrkesgruppen som produserte maten og som utgjorde grunnfjellet i distriktsbosettingen. Likevel førte myndighetene en landbrukspolitikk som styrte næringen ut i en dypere og dypere krise. Samtidig ble Øksneskomiteen oppnevt av regjeringen. Komiteens konklusjon gikk på at Norge måtte øke selvforsyningsgraden av mat. Dette skulle skje ved å bruke mer grovfor,stabilisere kraftforimporten og redusere importen av mørke kjøttslag. Forslagene fra komiteen ble videreført i stortingsmeldingen nr 14 i 1975. Her var prioriteringene bla grovforproduksjon og utbygging i næringssvake strøk koblet mot bosettingsmål, beredskapsmål og inntektsmål. Sammen med jamnstillingsvedtaket 1.des 1975 og påfølgende opptrappingsplan var dette en helomvending i norsk landbrukspolitikk. I en næring preget av kapitalmangel og investeringstørke ble det etter hvert stor investeringslyst. I denne perioden surfet Forsøksringene på en grønn bølge.
Mange nyetableringer
Hele sju nye Forsøksringer i Oppland og Hedmark så dagens lys iløpet av 70-tallet. Disse var Hadeland Forsøks og driftsplanring(1971), Lesja Forsøksring (1971), Dovre Forsøksring (1971), Valdres Forsøksring (1972), Land Forsøksring (1974), Trysil og Engerdal Forsøksring (1975) og Midt-Gudbrandsdalen Forsøksring (1979). Øyer Forsøksring skiftet navn til Sør-Gudbrandsdal Forsøksring i 1977.
I 1982 byttet Norske Forsøksringers Fellesforening navn til Landbrukets Førsøksringer.
Spesialisering og sammenslåing
Ny teknologi og mekanisering vokste frem i landbruket,-tilgangen på nye arter ble større og utprøvingen av disse mer omfattende,-utviklingen av kunstgjødsel førte til stadig nye muligheter til å utnytte ressursene,- plantevern og planteverntiltak fikk mer og mer fokus,- interessen for økologisk landbruk økte. Mye av motivasjonen bak dette var økonomisk vinning, og driftsplannlegging ble viktigere og viktigere. Alt dette førte etter hvert til en spissing og spesialisering innenfor de ulike fagfeltene NLF skulle dekke. Krav til spisskompetanse innen ulike fagfelt og økende arbeidsmengde på grunn av større medlemsmasse gjorde at det allerede på slutten av 80-tallet kom et ønske fra styret i LFR om å slå sammen mindre ringer til større enheter. I første rekke var dette for at fagmiljø og ressursutnytting skulle være best mulig.
Ny fagfelt
Den første sammenslåingen av ringer i dagens Innlandet kom allerede i 1989 da Lesja Forsøksring og Dovre Forsøks og driftsplanring gikk sammen i Lesja/Dovre Forsøksring.
ØkoGudbrand ble etablert i 1988 og var frem til fusjoneringen i 2010 en viktig og anerkjent instans innen forforsøks- og rådgivningsapparatet i Oppland.
Utover 80- og 90-tallet kom EDB som et verktøy i gjødselplanleggingen og førte til en liten revolusjon for lagring og bearbeiding av data. Egenbetaling for uttak av jordprøver og utarbeiding av gjødselplaner ble innført i 1995 og i 1998 ble gjødselplan et obligatorisk krav for å få areal og landskapstilskudd. Dette førte til ny interesse for arbeidet og organisasjonen fikk en ny tilvekst i medlemsmassen. Samtidig stilte det krav til hvordan man organiserte arbeidet rundt omkring på kontorene for å unngå uovervinnelige arbeidstopper.
Etter hvert som landbruket utviklet seg utover 90- tallet og over i 2000-tallet med stadig mer og bedre teknologi, ny forskning innen ulike fagfelt og et krav om rasjonalisering og effektivisering og innføringen av KSL-standaren dukket det stadig opp flere aktuelle fagfelt som ble innarbeid i forsøks- og rådgivningsvirksomheten i LFR. Bygningsrådgivning, maskinteknisk rådgivning,økonomirådgivning var noen av disse. Det ble også jobbet med utvikling av rådgivning innenfor presisjonsjordbruk.
På årsmøtet i 2008 ble det vedtatt at sentraladministrasjonen skulle ha nytt navn. Dette ble Norsk Landbruksrådgivning. I vedtaket lå det også føringer om at de lokale enhetene(forsøksringene) skulle skifte navn. I Oppland og Hedmark startet denne prosessen med Nord-Østerdal Forsøksring som byttet navn til Norsk Landbruksrådgivning Nord-Østerdal i 2008
Store omorganiseringer og sammenslåinger
Som tidligere nevnt hadde det siden tidlig 90-tall vært et ønske fra sentralt hold om å slå sammen de mindre ringene i større enheter. Styret i NLR ville nå ha større og mer slagkraftige ringer/rådgivningsenheter og truet med redusert tilskudd til små enheter. Dette førte til en prosess med fusjoneringer og organisasjonsendring i Oppland og Hedmark. Vest Oppland Forsøksring og Sør-Gudbrandsdalen Forsøksring fusjonerte og dannet NLR Oppland i 2008/09. En fusjonering av forsøksringene i Gudbrandsdalen hadde vært på trappene en stund og samarbeidet disse imellom var allerede godt etablert ved sammenslåingen i 2010. Lesja/Dovre Forsøksring, Ottadalen Forsøksring, Midt-Gudbrandsdalen Forsøksring og ØkoGudbrand dannet dette året NLR Gudbrandsdalen. I 2010 hadde NLR i Oppland og Hedmark altså 7 selvstendige enheter: Valdres Forsøksring,NLR Gudbrandsdalen,NLR Nord-Østerdalen, NLR Oppland, Hedmark Forsøksring, Trysil og Engerdal Forsøksring og Frukt og Bær Rådgivningen Mjøsen.
I 2014 ble Landbrukets HMS-tjeneste lagt til NLR og utvidet fagfeltet for organisasjonen ytterligere.
Kunnskap til medlemmene
Norsk Landbruksrådgiving oppgave har alltid vært, og må fortsette å være, å bidra til at kunnskap kommer ut til det enkelte medlem,- kunnskap som er tilpasset det enkelte medlems behov på hver enkelt gård (lokalt). Disse behovene endrer seg med tiden og NLR må derfor være tilpassingsdyktige noe de hittil må sies å ha vært. Det trengs spesialkunnskap innen de ulike fagområdene og det har etter hvert blitt en oppfatning i styret om at rådgiverne i organisasjonen må jobbe over et større geografisk område for å kunne spesialisere seg. Dette oppnås med at man går sammen i større
enheter. Denne prosessen har pågått siden 90-tallet og i 2016 samlet enhetene seg rundt en avtale om sammenslutning. 1.jan 2016 er NLR Innlandet en realitet.
Behovet hos bøndene skal styre
De siste 85 årene har vært en stor vekstperiode for forsøksringenes virksomhet. Grunnlaget var der i form av et behov hos bøndene. Deretter har det skjedd en enorm utvikling innen forskning, rådgivningsapparatet og landbruket for øvrig. Formålet til NLR Innlandet er å drive opplysning, rådgiving, forsøksvirksomhet og utvikling innenfor de landbruksrelaterte fagfelt som medlemmene etterspør. Rådgivingen er i hovedsak innenfor agronomi, landbruksbygg, maskinteknikk, hydroteknikk, veksthus, HMS, næringsutvikling, økonomi, økologisk landbruk, klima og miljø. NLR Innlandet skal bidra til å fremme det landbruksfaglige miljøet i hele distriktet. Samtidig som organisasjonen er framoverlente og fremtidsrettet, har man også en fot i fortiden når man tenker fremtid. Det er viktig å ha med seg historien,erfaringene og elementene som har påvirket oppbyggingen av organisasjonen. Hovedessensen her er hardt arbeid og en drivkraft som springer ut fra en genuin,ekte og lidenskapelig interesse for jord, planter, økosystemer, landbruk, matproduksjon og optimal forvaltning av naturressursene våre, til det beste for bonden. Dette er ryggraden som bærer oss videre og som vi kan være stolte av!
