Alle plantevernmidler som selges og brukes i Norge må være godkjent av Mattilsynet. Godkjenningsordningen er strengt regulert, og er delt opp i tre steg. Det starter med en vurdering av aktivt stoff (beslutning på EU nivå). Videre gjøres det en vurdering av preparat som inneholder det aktive stoffet på sonenivå, før det til slutt gjøres en beslutning om preparatgodkjenning i det enkelte land.
Godkjenning av aktive stoffer
Egenskapene til et aktivt stoff må oppfylle bestemte kriterier for å kunne bli godkjent. Det skal ikke være skadelig for mennesker eller dyrs helse eller være til risiko for skadelige effekter i miljøet. For stoffer som skal benyttes i spiselige kulturer skal det foreligge restanalyseforsøk som må vise restnivåer under fastsatt grenseverdi.
Regelverket bygger på føre var-prinsippet, dette brukes dersom det foreligger vitenskapelig usikkerhet om risiko. Kriteriene blir stadig strengere etter som man får mer viten, samtidig er det et økt fokus på risikoen for miljø og helse. Dette er en av årsakene til at stadig flere stoffer og dermed preparater fjernes fra markedet.
Prosessen i EU er som følger:
- Det utpekes ett rapportørland (Norge bidrar også i dette arbeidet) for hvert aktivt stoff, som gjør en vurdering på vegne av hele EU, og får innspill fra de andre landene underveis.
- EFSA (Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet) sammenstiller en rapport som sendes til EU-kommisjonen.
- Basert på EFSAs vurdering og konklusjon, foreslår EU-kommisjonen om det aktive stoffet skal godkjennes eller ikke.
- EU-medlemslandene stemmer deretter over forslaget.
Mattilsynet deltar på ekspertmøtene der risikovurderingen av aktive stoffer blir diskutert, og er observatør på møtene i EU-kommisjonen der det stemmes over godkjenning eller ikke. En godkjenning gis normalt for ti år. Ved en fornyet godkjenning settes godkjenningsperioden normalt til 15 år.
Godkjenning av preparater
Så snart et aktivt stoff er godkjent i EU kan det søkes om godkjenning av preparat inneholde det aktive stoffet, søknaden sendes til det enkelte land.
EU er delt inn i tre soner, nordre (Norge, Sverige, Danmark, Finland, Island og de baltiske landene), sentrale og søndre sone. I hver sone utpekes det et rapportørland som gjør en vurdering av det enkelte preparat på vegne av alle landene i sonen. Landene som har mottatt søknad om godkjenning, fatter et vedtak basert på sonerapportøren sin vurdering, i tillegg til egne nasjonale krav.
Gjensidig godkjenning
Dersom et preparat allerede er godkjent i et annet EU-land, kan firma søke om en gjensidig godkjenning. Da blir godkjenningen identisk med den godkjenning som allerede er gitt med hensyn til bruksvilkår (kulturer, dosering osv.). Vilkårene er at søker, må kunne dokumentere at risikovurderingen som foreligger er relevant for norske forhold og i henhold til nasjonale krav.
Nordre sone utgjør en svært begrenset del av den totale omsetningen i forhold til resten av Europa. Når kostnaden for å skaffe til veie ekstra dokumentasjonen ikke står i forhold til inntjeningen, så vil firmaene ofte unnlate å sende inn søknad om godkjenning.
I tillegg settes det nasjonale dokumentasjonskrav, spesielt på miljø. Dette har sammenheng med stor variasjon i topografi, nedbør, temperatur osv. i landene. Dette kan være en av årsakene til at preparater som brukes i andre land ikke er godkjent i Norge.
