Skal hjorten få ete opp Vestlandsbonden?

Norge har mye natur som det er viktig å verne om. Samfunnet kan glede seg over jaktbart vilt, som en etter hvert betydelig hjortestamme. Med stor hjortebestand kommer også skade på eng (og nyplantinger). Hvem skal bære kostnaden?

Det fremstår stadig som den aktive bonden tar en ufortjent stor del av børen. Vi kommer ikke unna at det er motstridende interesser i forvaltningen. En del overtar gårder uten å drive selv, men er interessert i jakta. Aktive bønder bør derfor ha en viktig stemme inn i forvalting og drift av jaktfelt og jaktvald.

Som rådgiver innen grovfôrdyrking er det ikke alltid like lystig å komme på gårdsbesøk der avlingene er nedgnagde og de sådde og produktive grasartene utryddet. Når graset blir utsatt for gjentatt beiting tæres det på reservene. Spesielt timotei må gi tapt. Bøndenes arbeid og innsats for å dyrke gras, som gir høye og smakelige avlinger, lønnes ikke med annet enn i verste fall enda sterkere beiting. Allerede i gjenlegget kan hjorten ødelegge mye.

Dokumentasjon av avlingstap

Det har vært utført en rekke avlingsregistreringer de siste årene. Ofte er det satt opp bur eller innhegning som skånes for beiting slik at grasavlingene er systematisk målt innenfor og utenfor buret eller innhegningen.

Norsk Landbruksrådgiving har, i samarbeid med Vaksdal kommune, registrert hjorteskade på eng i Eksingedalen i sesongene 2022, 2023 og 2024. I gjennomsnitt var avlingstapet over 100 fôrenheter per dekar (upublisert per januar -25). Om en skal erstatte dette tapet med kraftfôr er tapet over 500 kr per dekar. I dette området er det 15 bønder som søker produksjonstilskudd. Disse driver i underkant av 3000 dekar der 2500 dekar er fulldyrka. Dersom en har avlingstap på alt fulldyrka areal er tapet nesten 1,4 millioner – hvert år – fordelt på 15 bønder. Dette er forenklede regnestykker, men gir et inntrykk av omfanget av skaden.

I prosjektet «Kostar hjorten meir enn han smakar?» for ca. 15 år siden fant NIBO et avlingstap i ung graseng på i overkant av 20 %. Hjorten gav et knepet overskudd når tap av gras og verdier ble sett i forhold til jaktrelaterte inntekter for et hjortevald i Jølster i Sunnfjord For å regne verdien av grasavlingene ble kraftfôrpris lagt til grunn, med et fratrekk for sparte høstekostnader.

Kjelde: Kostar hjorten meir enn han smakar? - Nibio

Hjorten er ikke bare kostnader. Jakt som rekreasjon og inntekter av jakt er viktig – også for bønder. Problemet er bare at når det gjelder avlingsskade så er det den aktive bonden som betaler prisen og ikke de passive jordeierne. Dokumenterte avlingstap burde vært gjennomgått og samlet. Det er gjort mange registreringer rundt om, men dessverre er dokumentasjonen litt fragmentert og vanskelig tilgjengelig. Kanskje burde det vært samlet og tydeliggjort mer?

Man kan også spørre seg om sporadiske avlingsregistreringer forteller hele sannheten? Var grasenga i god kulturtilstand og ikke allerede svekket når registreringsrutene ble etablert? Om graset alt er svekket betyr det at det reelle tapet er enda større enn det vi måler i redusert avling. I framtiden er det nødvendig med avlingsregistreringer i hele engomløpet, fra frøene blir sådd, til man på ny bestemmer seg for å fornye grasdekket. Først da får man et reelt bilde på tapet.

Det er også et betimelig spørsmål om bønder som er hardt rammet av beiteskade allerede har gitt opp å satse på å dyrke fram gode avlinger? Der det er høyest beitetrykk har tradisjonelle dyrkingstiltak tvilsom lønnsomhet. Summen av tilpasninger og delvis resignasjon for innsats fører definitivt til svekkede avlinger i seg selv. Dette kan godt kalles indirekte avlingstap.

Selvforsterkende – mer areal

Når fornying virker fånyttes og motivasjonen forsvinner, reduseres avlingene. Vestlandsbonden må ut på bygda for å leite etter mer jord. Nye arealer krever stell og vedlikehold. Rundballer og gjødsel må kjøres over lengre avstander og kostnaden til dekk og diesel øker.

Strammere fosforbruk blir enda en stein til byrden

Gjødselkostnadene kan oppleves som urimelig høye når det må gjødsles for gras som forsvinner. Og hvordan skal avlingstapet erstattes? Kjøper vi inn kraftfôr eller grovfôr fører vi inn enda mer fosfor til gardsbruket.

Ventede forskriftendringer for bruk av fosfor kan se ut til å forsterke konsekvensen av avlingstapet. 20 % avlingstap medfører tap av 20 % fosfor også. Det må gjødsles for avling som høstes av ville beitedyr og et balanseregnskap blir nært umulig. Det er nødvendig å gjøre flere beregninger av fosforregnskapet på gårdsbruk der hjorten gjør stor skade.

For å illustrere utfordringene har vi satt opp følgende scenario for å erstatte tapt avling:

I alternativ A er det ingen hjorteskade og en høster 700 fôrenheter. I alternativ B, C og D er det 20 % avlingsreduksjon, og en gjør ulike tiltak:

1. Ingen avlingsreduksjon – ingen tiltak
2. Leier mer areal
3. Kjøper grovfôr
4. Kjøper kraftfôr

Vi har regnet på merkostnader som påfaller bonden i de ulike alternativene. I alternativ B må en leie areal, og det gir inntekter i form av AK-tilskudd og utgifter i form av jordleie. Kostnaden med grovfôret på det nye arealet blir høyere om en får mer transport. I alternativ C og D må en kjøpe inn grovfôr/kraftfôr, men en «sparer» variable høstekostnader som ensileringsmiddel, plast og leie av pressing.

Svarene på dette regnestykket vil bli påvirket av hvor billig en selv produserer grovfôret sitt (alt B) og hva en må betale for innkjøpt grovfôr (alt C). Alternativ C og D får cirka same merkostnad; i våre områder kan grovfôr være dyrere i innkjøp enn kraftfôr; mellom annet på grunn av fraktkostnader. I virkeligheten blir løsningen for bonden oftest en kombinasjon mellom økt areal, kjøpt grovfôr og økt bruk av kraftfôr.

Dersom en erstatter tapt grovfôr med kraftfôr (alt. D) vil andelen norske råvarer i totalrasjonen gå ned.

Verktøykassa til bonden

Det er heldigvis noen verktøy i verktøykassen som vi kan ty til for å begrense avlingstapene til hjort noe. Blant annet valg av spesielle arter ved fornying. Dette er et tema som fortjener en egen artikkel.

Inngjerding er også en mulighet det kan være støtte til, men mange vegrer seg. I tillegg til investeringskostnaden så påløper det vedlikeholdskostnader – spesielt i områder med mye snø. Noen har likevel gjort jobben. «Hele» Sørfjorden i Hardanger har gjerdet inn frukthagene mot hjorten. I Eksingedalen har flere bønder gått sammen om å gjerde inn et større område.

Hva bør du gjøre for å begrense tapet på din gård? Ta kontakt med rådgiveren din!