Strategi defineres som angrepsmåten for å nå et mål. Målet er gode avlinger – strategien er tiltaka du må gjøre for å holde ugraset i sjakk. Ugras en av de viktigste avlingsreduserende faktoren. Dyrker du ulike åpenåkerkulturer er det spesielt viktig å gå i åkeren og følge med på kulturplantene og ugraset. Hva ser du? Hvilke ugras har du, og hva er beste tiltak for å bekjempe disse? Svarene legger grunnlag for en god ugrasstrategi!
Sats på jorda
Planter i god vekst gir ugraset god konkurranse! Sjøl i svært åpne kulturvekster, f.eks. løk, vises dette til en viss grad. Optimal vekst får du når det er passe med næring, vatn og varme, samt at plantene ikke trenger å bruke energi på å komme gjennom ei dundrende hard jord. Noe kan kontrolleres, andre ikke.
Finurlige ugras
Planter tilpasser seg vekstforholda, og har utvikla mange finurlige metoder for å spre seg. Dette gjelder alle de vanligste ugrasa i åkerjordbruket. Tiltaket som tar alt ugras, finnes ikke. Damping vil noen kanskje svare, men ei heller det greier å stoppe ugras som kommer krypende eller frø som fraktes gjennom lufta.
Rotugras som kveke, tistel og åkerdylla, kommer krypende med underjordiske utløpere og kan spre seg flere meter i året og nå dagens lys fra ganske store djup. Vassarve og krypsoleie krypende på overflata. Planter i kurvblomstfamilien, som løvetann, dylle og åkersvineblom kommer svevende som fallskjermsoldater, og lander og spirer der det er plass. Åkermineblom, groblad og flikbrønsle hekter seg på dyrepels, og fraktes rundt omkring. Og ikke minst – mye ugras spres med maskiner, enten at vi drar ugraset rundt med jordarbeiding, at jord sitter på redskapet fra jorde til jorde, eller følger med treskere og rundballepresser. Ugraskampen bør derfor aldri ta pause. Brukes samme tiltak år etter år, vil det bli oppformering av ugras som disse tiltaka ikke fungerte på.
Været
Været betyr mye for avlingene, men været bestemmer også hvilke ugras som vil dominere de enkelte åra. De to siste åra har våren på Østlandet vært svært tørr. Men ikke la deg lure! Det er aldri for tørt til at ugrasfrø ikke spirer!
Spesielt blir meldestokken brysom i slike år. Meldestokken er irriterende god på å lagre opplagsnæring i de væskefylte blærene (vakuolene) i plantecella. Dessuten gjør det mjølaktige belegget på bladene – som egentlig er små hår - planta sterk mot uttørking. Når planta har 3-4 varige blad, er rota allerede borti 20 cm lang.
Andre værsituasjoner gir andre utfordringer. Slagregn på hardt bearbeida jord gir skorpe, og tunrapp vet å benytte mulighetene. Styrtregn senere i sesongen kan føre til legde i kornåkerne, og kveka setter fart på oppformeringa av kveka. Er det ikke det ene, er det det andre.
Allsidighet forebygger
Ensidighet oppformerer ensidighet gjelder for alle skadegjørerne. Ugrasfloraen tilpasser seg vekstskiftet. I eng finner vi lite åkertistel og åkerdylle, fordi slåtten utføres omtrentlig når ugrasa har brukt opp mye opplagsnæring. Engas tette vekst konkurrerer med rotugrasa, som ofte er lyselskende. Imidlertid i korn eller frøeng, vil du få oppformering av åkertistelen fordi man ikke tresker før overjordiske plantedel har satt frø, og/eller lagra inn maksimalt med opplagsnæring ned til rotsystemet. Når kornåkeren modnes slippes mer og mer lys ned til bakken. Åkertistel og kveke vokser helt ned til 5°C, og nytter høsten godt om de får lov.
I konvensjonelle radkulturer ser man ofte horder av noen få ugrasarter. Dette er et resultat av at de kjemiske preparatene ikke fungerer på alle ugrasarter, og artene som overlever behandling får fritt spillerom. Sjøl med mekanisk og termisk ugrasregulering blir det en viss seleksjon. Enten fordi du ikke traff på rette tia, eller de spirer etter at siste mulige ugrastiltak er utført. Er man for sen med ugrasharva i kornåkeren, vet vi at effekten reduseres på flere arter. Har du stilt inn radrenseren for djupt, drar du opp nytt ugrasfrø i spireposisjon. Propanbrenneren som brukes i sådde grønnsaker virker bare på nyspirt frøugras, samt at effekten er dårligere på ugrasarter med lågt eller skjult vekstpunk, f.eks gjetertaske.
Et mest mulig allsidig vekstskifte gir muligheter for at flere tiltak kan brukes, til ulike tider og djup.
Å pløye eller ikke pløye
Du har stort sett bare to valg når det gjelder rotugras i åpenåkerkulturene: Plog eller glyfosat! For mindre areal kan du legge over lystett materiale (siloplast brukes ofte), men dette er lite aktuelt på større arealer.
Om du ikke kan - eller vil bruke glyfosat - er pløying beste metode for å håndtere rotugras som f.eks kveke. Først bør de kuttes opp i småbiter, la vokse litt før de kuttes på nytt, og pløyes djupt ned. Den utsulta utløperen får lang veg opp, og taper forhåpentligvis i konkurransen med kulturplanta. En ulempe med pløying er at ugrasfrø på toppen pløyes ned og blir nærmest konservert og beholder spireevnen lenge. Neste gang det pløyes, kommer ugrasfrøa opp i spireposisjon.
Ugras har brukt årtusener på å tilpasse seg, og det blir ikke borte av seg sjøl. Vil du forstyrre jorda mindre, sørg for plantevekst så lenge som mulig, f.eks med eng eller fangvekster, samt jordarbeiding om våren. Eng anbefales i økologisk dyrking, fordi enga gir god kontroll på tistel og dylle, samt at jordstruktur og nitrogenreservene bygges opp.
Er det tiltak du ikke vil gjøre – må du være desto flinkere med andre fungerende tiltak. Vil du pløye mindre i økodrift, må du velge arter og sorter som konkurrer bedre med ugraset. Driftsapparatet er bygget omkring en produksjon, så det kan synes vanskelig å gjøre store endringer. Små og få endringer er bedre enn ingen. Bytting av jord et år for å få inn andre vekster kan være en mulighet. Flere vekster gir muligheter andre maskiner, samt at tiltaka utføres til ulik tid og djup. Dermed bekjempes flere ugrasarter.
Velg rett direkte tiltak
Det har vært gode grunner til at vi vil ha jorda «svart» når kulturplantene kommer i jorda. Kulturplantene får da forsprang på ugraset. Videre må tiltak utføres når ugraset er på sitt svakeste. For spirende ugras er dette før planta har fått varige blad. Frøugras i ulike kulturer gir ulike muligheter for bruk av ulikt utstyr. Det finnes mye redskap på markedet, men det er urealistisk å ha tilgang på alt. Så det gjelder å finne de metoder og redskap som fungerer best i din produksjon og på din jord. På steinrik jord vil smale tinder eller rullende skjær være best. På stenfri jorda fungerer brede skjær bra. Imidlertid - viktigere enn god redskap er å være på rett sted tidlig nok!
Redskap må stilles inn riktig så kulturplantene ikke skades. Stilles skjær og tinder for djupt, dras nytt ugrasfrø opp i spireposisjon, eller ugrasrøtter kuttes for djupt og overlever. En behandling er sjelden tilstrekkelig, men må gjentas. Kanskje må det byttes til andre skjær. En god strategi er behandling med ca. en ukes mellomrom fra såing/planting av hovedkulturen, og fram til plantene dekker godt nok sjøl, eller tiltaket skader plantene.
Gode direkte tiltak virker også forebyggende, fordi det blir færre og mindre ugrasplanter som produserer frø. For noen år siden fant Nibio at frøbanken – dvs. antall spiredyktige ugrasfrø i 1 m2 jord, ca. 25 cm djup varierte fra ca. 25 000 - 120 000 frø. Noen frø til og fra spiller kanskje ikke så stor rolle, men det er få fordeler med å øke innskuddet i frøbanken.
