Vegeterte buffersoner er vegetasjonsbelter som ligger mellom åker og overflatevann. Hensikten med buffersonen er å beskytte vannlevende organismer mot plantevernmidler. I tillegg kan den ha andre positive effekter, som å redusere avrenning av jord og næring, være leveområde for dyr og planter, samt fungere som vandrings- og spredningskorridorer. Buffersonene tilfører dessuten økt biologisk mangfold.
En buffersone skal i hovedsak bestå av gress og urter. Det er disse plantetypene som bremser avrenning på overflaten best, og som gir en tett rotmasse som holder på jorda. Unngå stor andel busker og trær, da disse kan skygge så mye at det hindrer gress og urter i å etablere seg. Plantehøyden bør være 10-25 cm, derfor er jevnlig slåing nødvendig. Bruk lokalt passende frøblandinger, og sørg for å anlegge buffersonen der den får gjort jobben sin. Det betyr for eksempel at den ikke må anlegges helt inntil overflatevannet hvis bakken her ofte er vannmettet. Skjøtsel innebærer også å unngå jordpakking og opphoping av sedimenter som kan forstyrre funksjonen til buffersonen.
En buffersone skal være minimum 10 meter bred. Avstanden måles horisontalt fra vannets normalvannstand. Den skal være veletablert på sprøytetidspunktet, og altså bestå av gress og urter som er 10-25 cm høye. Timotei, engrapp og engsvingel er gode arter. Etableringen kan gjøres etter hovedkulturen som var der sesongen før, eller som gjenlegg i korn.
Det finnes noen unntak fra kravet om buffersone. Buffersone er ikke nødvendig dersom overflatevannet ligger høyere i terrenget enn åkeren, dersom avstanden til overflatevannet er mer enn 50 meter, eller dersom hellingen mot overflatevann er mindre enn 2 %. Dette er de eneste unntakene. Kravet om buffersone kan ikke reduseres eller fjernes ved å bruke avdriftsreduserende teknikker og utstyr.
I lys av økende krav som skal beskytte vannmiljø mot plantevernmidler på avveie, i form av avdriftsreduksjon og vegeterte buffersoner, ser vi i NLR på muligheten for å benytte en kartløsning til å få bedre oversikt over avstand til vann. Kartet skal da kunne brukes til å planlegge sprøytinger og tiltak som buffersoner. Noe av funksjonaliteten er allerede tilgjengelig i programmer som Skifteplan eller ved å bruke tegneverktøyet i NIBIO Gårdskart og NIBIO Kilden. Mer informasjon om kartløsningen kommer når den er klar.
Cymbal og Proxanil er to tørråtemidler som skal blandes med et annet middel, fordi de ikke har god nok forebyggende effekt alene. Begge midlene har god tilbakevirkende (kurativ) effekt, henholdsvis 24 t. for Cymbal og 48 t. for Proxanil. Begge midlene har det aktive stoffet cymoksanil, mens Proxanil også inneholder aktivstoffet propamokarb.
I 2024 anbefaler vi å bruke disse to midlene i større grad enn tidligere, for å få inn flere aktive stoffer i tørråtekampen. Veksling mellom forskjellige aktive stoffer er viktigere enn noen gang, på grunn av faren for at den nye tørråtetypen EU_43_A1 kan utvikle resistens mot mandipropamid (Revus). Slik resistens ble påvist i Norge i 2023. Hvor utbredt den har rukket å bli vet vi ikke, men det er svært viktig å bruke alle verktøy vi har for å bremse utviklingen. Konsekvensen av resistens er at midlene ikke forhindrer tørråte, slik at potetavlingen blir ødelagt.
Kravet om vegetert buffersone gjelder i potet også for insektmiddelet Mospilan og nedsviingsmiddelet Mizuki.
Oppfordringen før kommende sesong er å planlegge plassering av potetskiftene, for å kunne bruke Proxanil og Cymbal. Det anbefales å lese veilederen om Vegeterte buffersoner mot plantevernmidler i overflatevann fra Mattilsynet.
Veileder om vegeterte buffersoner
