Sjeleglad jeg ikke bygget fjøs

Tekst og foto: Maren Løhre

Ikke så langt fra Totland i Bergen ligger gården Fjellbirkeland. Postadressen er Nesttun, og turglade bergensere er forståelig glade i denne landlige oasen midt i byen. Med sine beitende Angus-kyr holder bonde Ståle Dyngeland dette kulturlandskapet i hevd, og for tiden bygger han også på en skogsvei:

– Har alltid noe å gjøre. Ligger hele tiden litt på etterskudd. Haha.

«På si» har Dyngeland full jobb, og vel så det, i spesialtransportfirmaet sitt Royal Transport. Før var det 18 gårder her, men nå er det bare Dyngeland igjen. Han har 107 dekar slåtteareal og 220 dekar innmarksareal. Mangel på utmark har han heller ikke:

– Jeg har masse utmark, 600-700 mål. Grunnen til at jeg startet med de dyrene var at jeg skulle ha noe som skulle beite ned, og da måtte jeg jo ha en eller annen løsning, sier Dyngeland.

I dag, denne kalde januardagen, har NLR Vest og Bastian Edi Hoffmann i Statsforvalteren i Vestland, tatt turen for å kikke på hvordan Dyngeland, og hans 34 ammekyr, og ene okse (med usedvanlig god spenst) og tre drektige travhester, bruker den splitter nye fôringsplassen hans som sto klar i høst.

Bilde2 — PROSJEKTLEDER: Bastian Edi Hoffmann i Statsforvalteren. Prosjektet med foringsplasspilotene er en del av et større prosjekt som heter Landskap i Drift hvor hovedmålet er å legge til rette for økt bruk av utmarksbeite. FOTO: Maren Løhre

– Egentlig lærer du ikke av andres suksess, du lærer av feilene. Når det kommer til fôringsplasser, var det eksisterende erfaringsgrunnlaget lite tilgjengelig. Derfor laget vi en støtteordning til piloter slik at bønder skulle få prøve ut ulike løsninger. Nå kan andre bønder bli inspirert av disse pilotfôringsplassene, og de som ikke får støtte fra Innovasjon Norge til å investere i fôringsplass, kan likevel spare penger ved å lære av andres erfaringer og forhåpentligvis få lavere byggekostnader, sier Bastian Edi Hoffman. Han har vært prosjektleder og har fulgt prosjektet fra start.

Bak ønsket om å støtte nyskaping av fôringsplasser, ligger tanken om at en fôringsplass gir økt utnytting av utmarksressursene fordi tilleggsfôring kan utvide beitesesongen.

SE MER: Video av byggingen av fôringsplassene

En fôringsplass kan gi effektivt driftsopplegg til en rimelig kostnad pr. dyr

Her er fordelene sammenlignet med et fjøs.

NLR Vest laget sluttevalueringen av prosjektet med fôringsplasspilotene, og den viser bl.a. at det er mulig å etablere et effektivt driftsopplegg til en rimelig kostnad pr. dyr ved å bygge en helårs fôringsplass. Sammenlignet med fjøs gir det også noen fordeler:

Dyrevelferd: positivt med mosjon, stort areal gir utøvelse av naturlig adferd og det er lettere å oppnå god flokkdynamikk, mer dagslys som er viktig for dyrehelse og trivsel. Mulighet til å kunne beite nesten hele året er også positivt for dyrene. Fôringsplassar med et godt opplegg for dyrehold er bra for dyrevelferden.

Økonomi: Rimeligere enn å sette opp fjøs. Men krav om tilgang til ly for dyrene utenom vekstsesongen, vil øke kostnaden og da vil sluttsummen kunne nærme seg prisen av bygging av et enkelt fjøs. Rimelige bygg kan potensielt være et godt utgangspunkt for den totale økonomien. Det økonomiske resultatet til et husdyrhold kommer an på en rekke faktorer, og vil variere sterkt mellom ulike husdyrholdere.

Arbeid: Mer rasjonell utfôring av grovfôr.

Beite: Bedre utnytting av beiteressurser gjennom utvida beitesesong.

"Det koster jo under en tredjedel, eller en firedel, hvis ikke en femtedel, enn det gjør å bygge et fjøs", sier Dyngeland.

Invitert til nyskaping

Dyngeland tok over Fjellbirkeland for 20 år siden. Den gang fikk han laget tegninger fra NLR til et fjøs, men det ble aldri realisert:

– Det kom jo på 3,9 - 4 millioner å bygge det. Jeg er sjeleglad for at jeg ikke gjorde det, for det hadde jo gått «loks til helsiken». Det hadde jo aldri vært sjans til å få det til å gå opp, sier bergenseren.

I stedet gikk han heller for en løsning med fôringskorger og utegang hele året. Det har han vært veldig fornøyd med:

– Utegang er jo egentlig smartere enn fjøs, men så er det reglene til Mattilsynet da som hele tiden forandrer seg, mener Dyngeland.

I fjor sommer sluttet Mattilsynet å gi dispensasjon fra kravet om ly (minimum tak og tre vegger) til storfe. Det betyr at hvis man skal ha helårs utegang er man nødt til å samtidig bygge en slags «ku-gapahuk» til dyrene. Dette driver investeringskostnadene til denne type drift, opp.

«KU-GAPAHUK»: Dyngeland har i dag tre haller som oppfyller kravet om ly. Dyrene bruker normalt ikke disse le-skurene, og foretrekker å ligge under trærne i skogen. Men noen ganger kan de finne på å gå inn der av seg selv for å få skygge på solrike dager. Dyngelands store haller gir også noen ekstra-funksjoner f.eks. bruker han de til å skille kalvene fra resten, eller for å holde strøet tørt. Gjødselhåndteringen i disse hallene er enten skraping, eller oppbygging av talle, avhengig av været og hvor vått det er. FOTO: Maren Løhre

Løsningen med fôringskorger hadde han i flere år, men så dukket det opp en åpen invitasjon til å bli med i fôringsplassprosjektet til Statsforvalteren (tidligere Fylkesmannen i Hordaland). Han tok kontakt.

– Det var jo litt interessant, og så hadde jeg en idé, sier Dyngeland.

Resultatet, en egenutviklet fôringsplass, sto ferdig i fjor høst. Gjennom prosjektet Landskap i drift (LID) er denne en av fire fôringsplasspiloter som ble delfinansiert av Statsforvalteren, fordi de ville støtte ulike typer fôringsplasser hvor bøndenes egne ideer og løsninger var utgangspunkt for selve bygget.

Målet med LID er å legge til rette for økt bruk av utmarksbeite. Tanken er at en fôringsplass gir økt utnytting av ressursene når tilleggsfôring utvider beitesesongen. Ønsket med fôringsplasspilotene var innovasjon og å høste erfaringer som andre bønder kan dra nytte av.

– Prosjektet ga støtte opp mot 50 prosent av totalkostnadene eller maks 150.000 for å minske risikoen ved å være pilot, sier Hoffman.

LES MER: Her kan du lese om de fire pilotene, hva som fungerte, hva som ikke fungerte og hva det kostet.

Resultatet

Bilde3 — OVERSIKTSBILDE: Fôringsplassprosjektet viser at det samler seg mye gjødsel rundt fôringsplassen og mellom «kugapahuken». Det gjør det viktig med et hardt underlag rundt. Med asfalt eller betong vil man kunne skrape området på en god måte. Dette er lurt å tenke på når man planlegger en fôringsplass. FOTO: Maren Løhre

Funksjonene til denne fôringsplassen

Bra plassering i terrenget gir god tilkomst.

Dyrene har tilkomst fra to sider. Bra for underlaget.
Dyrene har tilgang til fôr fra to sider, og bygget skaper ikke trengsel eller blindgater.
Kapasitet til 36 moderdyr.
Fôring og gjødselhåndtering gjøres svært enkelt med hjullaster.
Gjødselhåndteringen i dag er skraping ned i gjødselkummen.
Tak som samler regnvann. En renne kan føre dette til gjødselkummen og vanne ut gyllen.
Tre haller (oppfyller krav om ly i form av minst tre vegger og tak). Har litt nytteverdi ut over at det er lovpålagt. Kalver kan få sin egen trygge plass her bak et gjerde.
Bygget gir god mulighet til å sortere dyrene med gjerder.
Har en smal gang mellom helveggen og bakgrinden. Fin plass å behandle ett og ett dyr. Kan også brukes til å sluse dyrene fra den ene til den andre siden.
Halvvegger og tak beskytter fôret fra regn og vind.
God vei gjør det enkelt å komme til fôringsplassen med hjullaster.

Bilde4 — 1. Gjødselkummen kan sees til høyre. Den er åpen under tak, med gjerde rundt. Den kan fylles med spaltegolvet eller med skraping. 2. Regnvann kan samles opp på taket og føres ned i kummen. Gjødselkummen er plassert slik i terrenget at man enkelt kan kjøre ned og tømme den. 3. Dyrene har tilgang til fôringsplassen fra to sider. Utformingen av bygget muliggjør å stenge dyrene inne på den ene siden med et gjerde. 4. Mellom veggen og bakgrinden er en smal gang hvor Ståle har en behandlingsboks. Her kan han stå og behandle en ku, og slippe en og en over til den andre siden. Dette gjør det enkelt å behandle, og sortere dem. 5. Denne fôringsplassen har god takhøyde, og vegg og halvvegger som hindrer at vinden i området blåser regn inn.

Bilde5 — 1. Gjødselkummen kan sees til høyre. Den er åpen under tak, med gjerde rundt. Den kan fylles med spaltegolvet eller med skraping. 2. Regnvann kan samles opp på taket og føres ned i kummen. Gjødselkummen er plassert slik i terrenget at man enkelt kan kjøre ned og tømme den. 3. Dyrene har tilgang til fôringsplassen fra to sider. Utformingen av bygget muliggjør å stenge dyrene inne på den ene siden med et gjerde. 4. Mellom veggen og bakgrinden er en smal gang hvor Ståle har en behandlingsboks. Her kan han stå og behandle en ku, og slippe en og en over til den andre siden. Dette gjør det enkelt å behandle, og sortere dem. 5. Denne fôringsplassen har god takhøyde, og vegg og halvvegger som hindrer at vinden i området blåser regn inn.

Bilde6 — 1. Gjødselkummen kan sees til høyre. Den er åpen under tak, med gjerde rundt. Den kan fylles med spaltegolvet eller med skraping. 2. Regnvann kan samles opp på taket og føres ned i kummen. Gjødselkummen er plassert slik i terrenget at man enkelt kan kjøre ned og tømme den. 3. Dyrene har tilgang til fôringsplassen fra to sider. Utformingen av bygget muliggjør å stenge dyrene inne på den ene siden med et gjerde. 4. Mellom veggen og bakgrinden er en smal gang hvor Ståle har en behandlingsboks. Her kan han stå og behandle en ku, og slippe en og en over til den andre siden. Dette gjør det enkelt å behandle, og sortere dem. 5. Denne fôringsplassen har god takhøyde, og vegg og halvvegger som hindrer at vinden i området blåser regn inn.

Bilde7 — 1. Gjødselkummen kan sees til høyre. Den er åpen under tak, med gjerde rundt. Den kan fylles med spaltegolvet eller med skraping. 2. Regnvann kan samles opp på taket og føres ned i kummen. Gjødselkummen er plassert slik i terrenget at man enkelt kan kjøre ned og tømme den. 3. Dyrene har tilgang til fôringsplassen fra to sider. Utformingen av bygget muliggjør å stenge dyrene inne på den ene siden med et gjerde. 4. Mellom veggen og bakgrinden er en smal gang hvor Ståle har en behandlingsboks. Her kan han stå og behandle en ku, og slippe en og en over til den andre siden. Dette gjør det enkelt å behandle, og sortere dem. 5. Denne fôringsplassen har god takhøyde, og vegg og halvvegger som hindrer at vinden i området blåser regn inn.

Bilde8 — 1. Gjødselkummen kan sees til høyre. Den er åpen under tak, med gjerde rundt. Den kan fylles med spaltegolvet eller med skraping. 2. Regnvann kan samles opp på taket og føres ned i kummen. Gjødselkummen er plassert slik i terrenget at man enkelt kan kjøre ned og tømme den. 3. Dyrene har tilgang til fôringsplassen fra to sider. Utformingen av bygget muliggjør å stenge dyrene inne på den ene siden med et gjerde. 4. Mellom veggen og bakgrinden er en smal gang hvor Ståle har en behandlingsboks. Her kan han stå og behandle en ku, og slippe en og en over til den andre siden. Dette gjør det enkelt å behandle, og sortere dem. 5. Denne fôringsplassen har god takhøyde, og vegg og halvvegger som hindrer at vinden i området blåser regn inn.

Dette vil Dyngeland utbedre:

Ønsker mulighet til å låse dyrene, og fikse problemer knyttet til gjødselhåndtering.

Fôringsplassen er bygget med spaltegulv, men det tettes igjen av fôrspill. Planen er å stoppe fôrspillet med en rist nede langs etefronten.
Ble bygget uten mulighet til å låse dyrene til etefronten. Denne funksjonen savnes og skal komme på plass.
Området mellom hallene og fôringsplassen er en grusplass, og gjødselen som skrapes her blander seg med grus. Dyngeland planlegger å bruke asfalt til å fjerne problemet med grus, slik at han kan skrape også denne gjødselen oppi gjødselkummen, og nyttiggjøre seg gjødselen bedre.

Slik fungerer foringsplassen i praksis

Vi går nedover den snødekte nye grusveien til fôringsplassen. Ståle har lagt klar tre rundballer for å gi oss en demonstrasjon. Kyrne står like ved og kikker undrende på oss.

– Jeg bruker en time, to ganger i uken på å fôre dyrene og skrape. Jeg bruker ikke mer, sier Dyngeland.

Bilde9 — RASK PROSESS: «Fire rundballer. Kjører oppe fra og ned med hjullasteren. Skjærer av. Dumper oppi. Ta på skuffen, og skraper i et kvarter.» Slik beskriver Dyngeland hele prosessen. Han gjør alt arbeid med frontlasteren, og denne fôringsplassen krever minimalt håndkraft. Legg merke til den nye veien bak hjullasteren som fører ned til fôringsplassen. God tilkomst er viktig for en fôringsplass. FOTO: Maren Løhre

Dyngeland setter seg inn i hjullasteren, plukker opp en rundballe. Den kjører han inn under taket, løfter rundballen høyt opp, og på et blunk er ligger fôret oppi fôringsplassen. Hele seansen er over omtrent like fort som den startet. Fôret, som er høylage, lukter nydelig der det ligger mellom etefrontene. På en vanlig dag ville nok dyrene stormet til fôringsplassen for å forsyne seg. Men i dag, med fremmedfolk på besøk, holder de trygg avstand, og har ikke riktig bestemt seg for om de skal tørre å komme bort:

– De er liksom skeptisk til nye ting da. Vanligvis når jeg fôrer kommer de med en gang jeg kommer med hjullasteren. Da går de rundt meg, forklarer Dyngeland.

Han forsøker å lokke på dem:

«Kose, kose, kose, kom då kom då».

"Jeg bruker en time, to ganger i uken på å fôre dyrene og skrape. Jeg bruker ikke mer", sier Dyngeland.

Bilde11 — HØYT OG SPESIELLT TAK: Den spesielle utformingen av taket er Ståles idé. Det er høyt for å gi plass til frontlasteren, og V-formen gjør det mulig å samle regnvann på toppen. Med en slags takrenne kan vannet føres ned i gjødselkummen. Legg også merke til halvveggen. Den var ikke del av den opprinnelige tegningen, men Dyngeland fikk bygget den etter han erfarte at vinden blåste regnvann inn. Før var det en skog rundt fôringsplassen som ga ly, men uheldigvis ble den feid ned av et usedvanlig kraftig blåsevær, og det ga behov for utbedring av fôringsplassen. Fôringsplasser må tilpasses lokalt klima og det er lurt å tenke på hvor vann og vind ender opp. FOTO: Maren Løhre

Utmarksbruk

Bastian Hoffmann forklarer hvordan fôringsplasser kan gi økt utnyttelse av utmarksbeiter.

– Utmark byr jo på ugjødsla fôrenheter, og desto flinkere du er til å styre beiting på utmark, desto bedre kvalitet får du til, sier Hoffmann.

Han forteller at man kan bruke tilleggsfôring til å styre beitet, og hvis dyrene spiser jevnlig i utmarken blir både kratt og ugras holdt nede:

– Hvis dyrene beiter for lite på utmarken blir det mye busker, kratt, bjørk og alt mulig som begynner å vokse, og når vekstene en viss alder blir greinene så tjukke at dyrene ikke ser noen vits i å tygge på dem. Tilsvarende hvis du bare snaubeiter, eller det ligger mye skit en plass, kommer ugraset. Hvis ugras er det eneste dyra har, så er de ikke så interessert heller. I visse perioder kan du tilleggsfôre, og styre beitingen, slik at de på en måte gidder å spise ute likevel. Med en fôringsplass får du veldig god kontroll på tilleggsfôring.

Han tror forbrukere vil etterspørre kvalitetene som utegang med fôringsplass kan gi.

– Det man egentlig vil er å fôre mest mulig med gress. Grasfora har blitt et kvalitetsstempel som blir mer og mer etterspurt. Hvis dyrene står på samme plass uten at det er møkkoppsamling, ødelegger du plassen. Det viktige med fôringsplasser er derfor plasseringen på bærekraftig grunn, dimensjonering, og muligheten til møkkoppsamling. Har du alt for mange dyr gående på samme sted vil det bli mye trakkskader langt ut i terrenget, og det igjen ødelegger muligheten til møkkoppsamling. Tilleggsfôring utvider også beitesesongen – man kan gå tidligere ut på beite og man kan utvide sesongen om høsten. Når beitet gir mindre å spise så kan man kompensere for det, ved å tilby for eksempel ensilasje.

Utegang gir også økt dyrevelferd. Dyrene får dagslys og med god plass kan de utøve sin naturlige adferd. Disse faktorene, kombinert med gressfôring, reduserer sykdom. Driftsformen kan også ha en positiv klimaeffekt:

– Når det gjelder klima er dette et regnestykke som man enten kan regne veldig klimafint eller veldig klimastygt. På den ene siden ser man at disse dyra vokser ekstensivt og raper mer i sin levetid, men på den andre siden kan man ta hensyn til karbonlagringen fra mye gress som binder CO2 i jorden, og regne utslippene ut ifra det. Med høy reproduksjonsgrad vil tiden mordyret raper og slipper ut metan, være relativt kort pr. produsert enhet, sier han.

Positive og negative erfaringer fra prosjektet

Prosjektet med fôringsplasspilotene viser at god tilkomst er vesentlig for å lykkes. Dyngeland driver på en måte som er tilpasset stedets forutsetninger, han har gode skogsveier, og vekten til rasen Angus er ikke for tung hos ham.

Tråkksterke areal er nemlig en forutsetning for å kunne erstatte fjøs med fôringsplass. Selv sauer kan være tunge nok til å tråkke ned, gjøre det vått og fælt, og rett og slett ødelegge jord med for lav bæreevne. Helårs utegang er altså ikke en god løsning for alle. Men noen bønder vil kunne kompensere for jordtypen sin ved å lage gode veier mellom fôringsplass og beitene. Eksempelvis ferdselsårer av flishogde materialer.

Skal du bygge fôringsplass er planlegging svært viktig slik at selve bygget og plasseringen gir gode løsninger som er tilpasset din drift, dine bygg, ditt terreng, dine veier, din jord og ditt klima.

DYNGELANDS POSITIVE ERFARINGER

Her er Dyngelands erfaringer med helårs utegang, og hans foreløpige erfaringer med den nye fôringsplassen.

Fôringsplassen har større kapasitet og han har kunnet øke antall dyr.
Høy reproduksjonsgrad. Oksen går sammen med kyrne og kan umiddelbart «slå til» når han lukter at øyeblikket er riktig. I fjor var det bare en kalv Dyngeland «mistet», men hun fikk en ny kalv rett før jul, så på en måte var det 100 prosent reproduksjonsgrad i fjor. Høy reproduksjonsgrad gir høy ressursutnyttelse av fôret.
Dyrene blir ikke lenger syke. Under taket til fôringsplassen holder fôret seg tørt, og i tillegg er fôret de får av svært høy kvalitet.
Det er svært enkelt å fôre.
Fôringskorgene var også enkle og han flyttet de bortover langs en vei og skrapte veien. Før ble veien under fôringskorgene ganske «mettet» og han hadde ikke samme oppsamlingsmulighet for gjødsel som i dag. Gjødselhåndteringen er derfor bedre enn før, og han får gjødsel som han kan spre på slåttearealene sine.
God mulighet for sortering av dyrene.
Kyrne får utøve sin naturlige adferd. (Han forteller om en ku som gikk ut i skogen og fødte, nøyaktig samme sted som hun selv var født).
Han har enda ikke sett hjorten komme og ete av fôret slik som de pleide å gjøre av fôringskorgene.
Kan fôre når det passer og ikke til en gitt tid på døgnet.
Når vi er på besøk ser det ut som om han har laget en haug med kompost i gjødselkummen (blandingen var også frosset), men med regnvann fra taket kan han tynne gjødselen som han vil. Fra et rør på utsiden kan han da enkelt koble til gjødselsvogn for utkjøring av gylle.

NEGATIVE ERFARINGER FRA DYNGELANDS FÔRINGSPLASS

Lær av hans erfaringer før du bygger fôringsplass selv

Et hovedproblem er at fôr ramler ut på gulvet, og at dette fôrspillet tetter igjen spaltegulvet. Derfor må Dyngeland skrape denne blandingen av fôr og møkk bort til gjødselkummen. Det innebærer ikke nevneverdig ekstraarbeid, men Dyngeland vil likevel bygge en list nederst langs etefronten, i håp om at det vil stoppe fôrspillet. Da vil forhåpentligvis spaltegulvet fungere (hvis ikke kommer han til å tette igjen spaltegulvet). Samme type fôrspill har noen av de andre fôringsplasspilotene også erfart, slik at det er verdt å tenke utforming av etefront når man planlegger en fôringsplass.
Skogen som tidligere ga ly, måtte bort etter et kraftig uvær som blåste ned mange trær. Dette betød at fôringsplassen måtte utbedres med halvvegger for å hindre at regn blåste inn. Oppgraderinger av konstruksjonen underveis har vært fordyrende (men det ble jo pent).
Han savner å kunne låse dyrene i etefronten, og angrer bittert på at han ikke insisterte på etefront med stengsel fra start. Nå blir det en dyrekjøpt erfaring.
Har nettopp bygget tak mellom to av hallene. Før ble det grisete når regnvann blandet seg med møkk.
Pr. i dag er det vanskelig å se at prisen står i stil med gevinsten når Dyngeland sammenligner fôringsplassen med fôringskorgene.
Møkk blander seg med grus når han skraper plassen mellom hallene og foringsplassen. Det er ikke optimalt, og gjør at han ikke kan tømme det i gjødselkummen. Han har noe knust asfalt som han tenker å bruke til å gjøre grusplassen om til et fast underlag.

Dyrene er gjerne glade for å se deg når du kommer med fôr, og stiller seg gladelig i veien hvis de får mulighet. De tenker jo ikke på at de ødelegger din arbeidssituasjon, og derfor bør du ha løsninger som skiller dem fra deg og traktoren når situasjonen krever det.

LES MER: Flere tips om den «ideelle» fôringsplass kan du lese her.

Dyrekjøpte erfaringer

Erfaringene fra de fire pilotprosjektene viser at grunnarbeid, materialvalg, tilkomst og innleid arbeidskraft er det som har potensiale til å øke sluttsummen på en fôringsplass mest. For å minimere utgifter er det viktig å tilpasse bygget til dine forutsetninger, og å finne en plass i terrenget som ikke krever at du må grave eller sprenge vekk masse.

Prosjektet ble langt dyrere enn planlagt for Dyngeland. Uforutsette hendelser og behov for utbedringer av konstruksjonen underveis, førte til høyere utgifter. Sluttsummen kom på hele 924.509,- + mva, noe som var over dobbelt så høyt som opprinnelig budsjettert.

Planen var egentlig å gjøre hele jobben selv, men løsningen for å få fullført fôringsplassen ble til slutt å hyre inn arbeidskraft. Dette førte så klart kostnadene opp.

– Jeg hadde aldri gjort det igjen, sier Ståle Dyngeland med et lurt smil og så ler han høyt.

– En femtedel av prisen på fjøs

Sammenlignet med å bygge fjøs er likevel prisen til denne fôringsplassen betraktelig lavere:

Det koster jo under en tredjedel, eller en firedel, hvis ikke en femtedel, enn det gjør å bygge et fjøs, sier Dyngeland.

Med kapasitet til 36 voksne dyr som kan ete samtidig gir dette en pris på 25680 kroner pr. dyr. Til sammenligning vil et fjøs typisk innebære rundt 125 000 kroner pr. plass.

Samtidig vil jo ikke lavere investeringskostnad for en fôringsplass endre på den generelle lønnsomheten i landbruket. Dyngeland er den siste bonden i sitt område:

– Nei, det er jo ingen bønder igjen oppå her. Det er jo bare meg, og en annen helt oppe på Totland - ellers er det slutt. Før var det 18 gårder her, forteller Dyngeland.

Dyngelands fôringsplass ble den desidert dyreste av de fire i pilotprosjektet, men det skal sies at den også har en mer avansert konstruksjon, og større kapasitet, enn de andre pilotene. Det vil også være mulig å bygge en enklere fôringsplass med tilsvarende funksjon til langt rimeligere sum. Ellers er det verdt å merke seg at kravet til le fra Mattilsynet kom etter at fôringsplassprosjektet var i ferdig. Prisen for «gapahukene» er altså ikke inkludert i pilotene og de vil gjøre prisen pr. dyr høyere. Tilkomstveier er heller ikke en del av sluttsummene, men er noe som du må ha for å kunne bruke en fôringsplass.

Nofence gir nye muligheter for utmarksbeite

– Så skal jeg kjøpe Nofence nå i år og sette på kyrne. Da slipper jeg å sette opp gjerde, sier Dyngeland.

– Jeg visste det, sier Hoffmann med et smil – svært lite overrasket over nyheten.

– Hehe. Jo, men det har jeg ventet på, sier Dyngeland.

Han ville ha Nofence allerede for 4-5 år siden, men ble stoppet av Mattilsynet.

– Ja, ja. Helt enig, helt enig, sier Hoffmann, og sier seg enig i at slikt utstyr vil hjelpe Dyngeland til å utnytte utmarksbeite enda bedre fordi da kan han styre beitetrykket mye enklere.

Nofence er et relativt kostbart system, men erstatter gjerder med et digitalt gjerde. Det kan gi tilgang til ny utmark som ellers ville grodd igjen, og inn- og utmark kan utnyttes på en ny måte.

For fem år siden mente Mattilsynet at systemet ikke var tilstrekkelig utprøvd og dokumentert opp mot dyrevelferdsloven. Systemet var ikke forbudt, men risikerte å få beskjed om å slutte å bruke det hvis man fikk tilsyn. Den digitale klaven gir dyret støt når dyret passerer det digitale gjerdet.

Dette endret seg i fjor da Mattilsynet ga godkjenning til å bruke dette digitale gjerdesystemet til sau og storfe, etter at det ble testet på 100 norske storfebruk og 70 sauebruk i 2019. De konkluderte med at det ikke er i konflikt med dyrevelferdsregelverket. Strømmen som Nofence gir er bare 1-2 prosent av det et vanlig strømgjerde gir:

– Dyrene lærer fort, sier Dyngeland.

Bilde13 — UTE HELE ÅRET: Nofence gir nye muligheter for økt bruk av utmarksressurser i Norge. Dyngeland er nysgjerrig på teknologien, og når han får på plass ny etefront som kan låse dyrene, vil han kunne feste den digitale Nofence-klaven på dem. Foto: Maren Løhre

Enklere og tidsbesparende drift

Dyngeland synes både fôringskorger og fôringsplass er svært enkle måter å drive på – det krever minimalt med tid og alt kan gjøres med hjullasteren.

Hoffmann mener fôringsplasser er mye bedre enn korger når det gjelder å fôre større flokker med dyr:

– Ståle har alltid drevet med utmarksbeite, men nå har han det bedre tilrettelagt og sparer tid. Han har en plass å legge fôret ut på, slipper å flytte disse korgene rundt i terrenget, og han slipper å skape møkk ute i landskapet. Når kyrne spiser ute så er det aldri en oppbygging av møkk, men hvis du legger en rundball samme plass, så vil det da være masse møkk, for de skiter der hvor de eter. Nå har fôringen fått en fast plass, og det er mye bedre kontroll. Dyngeland vil erfare å ikke få så mye ugressproblemer, eller at det blir blaut enkelte plasser, i samme grad som det gjorde før, sier han.

En annen åpenbar forskjell fra fôringskorgene er at nå holder fôret seg tørt under et tak. Dyngeland opplever at dyrene aldri blir syke når de går ute.

– Har du dyrene tett på i et lite fjøs smitter sykdom fortere. Her ute kan alle finne sin plass og det er veldig viktig, sier Hoffmann.

Bergensbonden forteller at han bruker lite kraftfôr, kanskje 10-20 sekker i året. Kalvingen går også av seg selv. På dette viset kan man argumentere for at en fôringsplass kan gi lavere driftsutgifter. Målet hans er at driften skal gå rundt.

Med fôringsplassen har Dyngeland også økt antall dyr. I fjor solgte han 33 kalver. I fjor gikk han i pluss, men han sier vi får komme tilbake senere hvis vi vil vite om det er lønnsomt å drive med fôringsplass:

– Jeg vet ikke. Nå har jeg ikke hatt det så lenge. Du får komme igjen om to år, da har jeg svaret.

Vi får altså vente å se.

Kyrne lar også vente på seg denne vinterdagen.

«Kom då. Kose, kose, kose, kose. Kom då.».

Kyrne står fortsatt helt i ro, med store øyne.

«De bare ser dumt på meg», sier Dyngeland og ler.

Denne reportasjeartikkelen er finansiert som en del av sluttevalueringen som NLR Vest har gjort av fôringsplasspilotprosjektet på oppdrag fra Statsforvalteren. NLR-rådgiver Leif Trygve Berge har laget evalueringen, og han er kilden bak rådene som gis i denne saken. Reportasjen er laget av journalist Maren Løhre som er ansatt i NLR Vest og NLR Østafjells. I tillegg til å skrive fagartikler jobber hun som redaktør i Fagbladet Økologisk Landbruk. Dato for reportasjebesøket var 28. januar 2021.