Lystgass er den mest potente av landbrukets drivhusgasser. Den dannes ved at mikrober bryter ned nitrat (gjødsel) til N2O, som er en gass. Hvor potent den regnes som, har økt med tiden, men den regnes nå av IPCC til å ha 298 ganger så mye oppvarmingspotensiale (GWP) som CO2. Siden den er en nitrøs gass, er den knyttet til nitrogengjødsel, både fra husdyr og handelsgjødsel. Landbruket bidrar med 70% av Norges utslipp av lystgass .
Lystgass i jordbruket har vist seg å være komplisert å beregne og gjøre gode tiltak mot. I Norge har vi svært variert topografi, nedbørsmengde og jordsmonn, noe som gjør det komplisert å lage nøyaktige beregninger, som tar hensyn til nettopp nedbør og jordsmonn. Foreløpig mangler vi nok feltforsøk til å avvike fra IPCC sin standard . Dette medfører at man regner at 1% av så godt som all gjødsel omdannes til lystgass.
Mange gode tiltak
God agronomi og er ansett som gode tiltak, da dette er regnet for å gi minst utslipp pr produsert enhet. God disponering av husdyrgjødsel gir effekt ved at man reduserer behovet for handelsgjødsel, og dermed det totale behovet for tilført gjødsel.
Drenering er regnet som et tiltak med god effekt, selv om man ikke får godskrevet dette som klimatiltak av IPCC. Det heftes stor usikkerhet til hvor store arealer som er dårlig drenert, og effekten av dreneringen i ulike områder. Lystgassutslippene er størst ved gjødsling på jord med vanninnhold litt lavere enn feltkapasitet, altså hvor overflødig vann har rent av og ned i dreneringen, og plantene har startet å ta opp en del av vannet. I de mest nedbørsrike områdene kan man derfor ha en situasjon der drenering til tider øker lystgassutslippene.
Kort sagt er konklusjonen at god agronomi, med god, veldrenert jord i god hevd som gir store avlinger nesten alltid er et godt tiltak. Når det gjelder gjødsling, vil man si at nøyaktig tildeling av gjødsel er et av de beste tiltakene vi har, slik at vi unngår sløsing med nitrogengjødsel.
Kilder
