Har en mye fôr kan en holde liv i mange kuer. Ved å tilføre mye organisk materiale i jorda kan holde liv i mange jordboende organismer. Det er likevel ikke slik at en kan stappe mye mat i kuene og tenke at nå skal maten holde seg i kuene for all framtid. En kan heller ikke tilføre store mengder organisk materiale eller karbonforbindelser til livet i jorda og forvente at det skal bli der for bestandig. Det fordøyes og kommer ut igjen, selv om det spises og fordøyes i flere omganger i jorda enn i kua. Selv om en har hatt mye fôr en gang og fôra på mange kuer, hjelper ikke det hvis en har lite fôr et år. Da kan en ikke holde liv i like mange kuer. Det hjelper heller ikke om en har tilført mye organisk materiale, og gjennom det karbon, i jorda tidligere, hvis en slutter med det senere. Da brytes det organiske materialet ned igjen, mye av karbonet frigjøres som CO2, og det blir mindre liv i jorda igjen.
Jordlivet er som et brennende bål
Livet i jorda er som et saktebrennende bål. En må hele tiden putte mer ved på bålet for at bålet ikke skal slukne. Jo mer ved en kaster på, jo raskere brenner veden opp, og jo mindre en legger på jo mindre blir bålet og jo mindre varme får en.
Jo mer organisk materiale en tilfører jorda, jo mer jordliv får en og jo raskere blir det organiske materialet nedbrutt. Tilføres lite organisk materiale vil en ikke kunne gi mat til like mye jordliv, og det blir ikke nok mat til å holde liv i så mange jordlevende organismer.
Å kaste ved på bålet og å mate jordlivet med organisk materiale resulterer begge deler i frigjøring av CO2 og mineraler. En kan da kanskje tenke seg at det er bortkasta å tilføre mye organisk materiale i jorda, på samme måten som det kan ses på som bortkasta å kaste mye ved på bålet. Det brenner jo bare opp. Ja det brenner opp, men når det er varmen som er poenget er det ikke bortkasta å brenne bål. Og når det er jordlivet og dets funksjon som er poenget er det heller ikke bortkasta og gi jordlivet organisk materiale. Det organiske materiale og livet i jorda gjør jorda mer robust og øker jordas evne til å holde på og transportere vann og næringsstoffer. Livet i jorda og varmen fra bålet er ingen statisk tilstand. Det er en dynamisk prosess. Og når det er denne prosessen som er poenget er det ikke bortkasta.
Ikke steng trekken når du fyrer
Når vi fyrer i ovnen bør vi ikke stenge igjen for trekken. Da får vi ufullstendig forbrenning og vi utnytter energien i veden dårligere. De ufullstendig forbrente gassene er heller ikke så bra for miljøet. Livet i jorda trenger også tilgang på oksygen. Å pakke jorda og ha dårlig drenering blir som å stenge for trekken. Da får ikke organismene i jorda nok oksygen til å jobbe effektivt. Det er også mindre effektive organismer (anaerobe) som trives når det er liten tilgang på luft. De omsetter det organiske materialet til blant annet giftige smørsyrer og alkoholer og til klimagassene metan og lystgass.
At de effektive (aerobe) organismene omdanner det organiske materialet til CO2 er ikke så farlig, fordi det er det samme karbonet som ble bundet opp i fotosyntesen. Slik er det også med veden vi legger på bålet eller i ovnen. Begge deler er en del av det korte karbonkretsløpet. Karbonet har for relativt kort tid siden blitt bundet opp i organisk materiale via fotosyntesen, og tilsvarende mengde karbon vil om relativt kort tid bli bundet opp i fotosyntesen på nytt.
Skal vi selge veden eller brenne den selv?
Vi tjener mer på å selge ved enn på å brenne den opp sjøl. Likevel kan det bli stusselige vinterkvelder om vi selger all veden. Vi kan til og med risikere å bli sjuke eller fryse i hjel om vi ikke har noe å fyre med. Fyrer vi derimot opp all veden sjøl blir det lite inntekter å leve av.
God agronomi består av kompromisser. På den ene siden ønsker vi å selge mest mulig av det vi produserer. Dette innebærer at vi fjerner det fotosyntesen bygger opp av organisk materiale. For å gjøre dette må vi også kjøre på det arealet vi dyrker med maskiner som komprimerer jorda. På den andre siden ønsker vi å føre mest mulig organisk materiale tilbake til jorda og ikke komprimere den med tunge maskiner.
Hvorfor finner vi alltid den beste jorda i jordekanten, utenfor der vi produserer mat? Det er fordi alt det organiske materialet som produseres i jordekanten blir ført tilbake til jorda og fordi det ikke er behov for å kjøre med tunge maskiner utenfor åkeren.
På store arealer i Norge har det over lang tid blitt dyrka ettårige vekster, med kort tid for fotosyntese og hvor det meste av avlinga selges fra gården, og hvor det i liten grad tilføres organisk materiale tilbake til jorda. I disse områdene har jordas innhold av organisk materiale gått ned. Kanaliseringspolitikken har mye av ansvaret for dette.
Det finnes ingen "kvikk fiks" på denne utfordringen. Vi kan ikke ha "jordekant" på hele åkeren vår, men vi kan gjøre noe. På arealer med ensidig dyrking av ettårige vekster er det behov for å føre noe organisk materiale tilbake til jorda. Dette kan gjøres ved å dyrke fangvekster eller grønngjødsling, dersom en ikke har tilgang på kompost eller husdyrgjødsel. Vi må også sørge for god drenering og unngå å kjøre på våt jord med tunge maskiner. Dårlig drenering og pakka jord blir som å stenge for trekken i ovnen. Vi får senere omsetning av det organiske materialet, men også mer ufullstendig nedbrytning med utslipp av metan og lystgass. Metan og lystgass har mange ganger så stor drivhuseffekt som CO2.
Vi må selge noe ved, men det er behov for å beholde noe ved for å holde varmen til vinteren, og det blir ikke varmt om vi stenger igjen trekken.
