I faste spor på vei mot bedre jord

Artikkelen stod på trykk i Buskap nr. 7 - 2020

– I vårt område, hvor vi primært skal dyrke korn og grønnsaker, gjelder det å produsere mest mulig gras på minst mulig areal. Det er ordene til Jon Herman Wold-Hansen, som er en av flere som har fått noen års erfaring med faste kjørespor. Det gjelder å være konsekvent. Snarveier er ikke lov, bokstavelig talt. Er lessevogna full halvveis i draget, må pickupen løftes og draget kjøres ut. Det er ikke lov å ta korteste vei rett over mot utkjørsel, understreker Wold-Hansen. Med økt krav til effektivitet er det stadig økende størrelse og vekt på landbruksmaskinene, noe som skaper bekymring for landbruksjorda vår. Og i neste omgang går det ut over planteveksten. Enkelt sagt: Planter som er overkjørt og som vokser i jord som er for hardt pakket, gir mindre avling enn planter du ikke har kjørt på og som står i jord som ikke er for hardt pakket.

Enkelt grunnprinsipp

Uansett kjøresystem: Husk at det er den første overkjøringen som gir størst skade på jorda, og jo våtere forhold desto større blir påvirkningen på jord og planter. Kjører du to ganger i samme spor, pakkes jorda i sporet ytterligere, men skaden blir ikke så stor som om du hadde kjørt på en ny plass på jordet.

Alltid i samme spor

Faste kjørespor vil si at alle operasjoner på jordet foregår på faste arbeidsbredder, i samme spor. For at dette skal være mulig må maskiner og hjulavstand være tilpasset hverandre og de samme faste sporene. På den måten blir det ingen kjørebelastning utenom disse sporene. Du trenger dessuten å vite hvor sporene er, fra år til år. Til det er posisjonssystemer nyttig.

Mange overkjøringer

I grasproduksjonen kjører vi over jorda vår mange ganger i løpet av en sesong. Vi skal utpå med husdyrgjødsel, mineralgjødsel, slåmaskin og rive. Vi skal presse, snitte eller plukke opp graset, og avlinga skal transporteres av teigen. Dette gjentas vanligvis en til to ganger. Vi kan fort komme opp i 15 forskjellige operasjoner i løpet av sesongen. Har du ingen plan for kjøringen, kan du fort ha kjørt over 80 til 90 prosent av jordet.

Et system med arbeidsbredde fra seks til ni meter fører til at om lag 25 til 30 prosent av jordet blir kjørt på. Med et 12-meters system kan trafikkert areal reduseres til ca. 17 prosent.

Sporavstanden bestemmes ut fra maskinen med smaleste arbeidsbredden. I Norge kan vi anta at en sporavstand fra tre til ni meter vil være mest aktuelt i grasproduksjon.

Rødkløver liker ikke tråkk

Mange bønder erfarer at kløverandelen avtar med engårene. En av årsakene til at kløver går ut er kjøre- og pakkeskader. Faste kjørespor kan bevare innholdet av kløver som er en viktig komponent i en næringsrik eng. Det er gjort flere forsøk i Norge på hvordan kløver blir påvirket av pakking. Hansen (1996) fant en reduksjon i kløverinnhold på åtte prosent etter tre år på jord som var pakket sammenlignet med jord som ikke var pakket. I dette forsøket var det en reduksjon av rødkløver etter pakking, og en økning av kvitkløver og alsikekløver. Lunnan med flere (2017) fant derimot ingen sikker effekt på det totale kløverinnholdet i forsøk med pakking, men også her endret sammensetningen av kløver seg etter pakking: Det ble mer hvitkløver og mindre rødkløver. I flere gårdsreportasjer fra inn- og utland har gårdbrukere som bruker faste kjørespor uttalt at de synes de klarer å bevare en høy kløverandel lengre ved faste kjørespor enn ved tidligere kjøremønster.

Rød- og hvitkløver har ulik voksemåte og egenskaper. Rødkløver sprer seg ikke vegetativt og må bruke samme rota hele livet. Gjenveksten hos rødkløver skjer derfor i hovedsak ifra nydanna skudd i kronen (overgangen mellom skudd og pålerot) og spredning i enga skjer med frø. Kjøring med traktor og redskap, særlig under ugunstige forhold, kan gi knuseskader på rødkløveren og sår på krona som igjen kan bli infisert av sopp/bakterier. Kløverplanta kan dø. Hvitkløveren har derimot krypende stengler og lager nye røtter fra leddknutene. Dette er med på å gjøre hvitkløver mer motstandsdyktig mot kjøring. Hvis en del av planta blir ødelagt vil det ofte ikke ødelegge for videre formering.

Forsøk over seks år i Sverige

I Sverige har det pågått et seks år langt forsøk i korn og oljevekster, som jo normalt sett har vesentlig mindre kjøring mens plantene er i vekst enn hva vi har på grovfôrarealer. I dette forsøket var det ingen sikker avlingsøkning med faste kjørespor, men det var raskere vanninfiltrasjon og løsere jord der faste kjørespor var benyttet.

Mye tyder på at faste kjørespor kan være et gunstig tiltak for å redusere landbrukets klimautslipp. Spesielt med tanke på klimaendringene vi står ovenfor som vil gi våtere forhold. Nibio skriver at større presisjon i arbeidet med kjøring av maskiner ved såing, høsting og andre driftsaktiviteter vil bli viktigere når fo­r­holdene blir våtere.

Posisjonsstyring er avgjørende

For å kunne bruke de faste ­sporene i år etter år, trenger du posisjonssignaler. De vanlige signalene, for eksempel GPS, trenger korreksjon for å bli ­nøyaktige nok til å brukes i landbruket. Den gratis korreksjonen (Egnos, fra satellitter) er imidlertid ikke presis nok, den heller. En grunn er at dette korreksjons­signalet ikke er repeterbart over tid. Det mest aktuelle signalet krever abonnement og opp­låsingskoder, og betegnes RTK. Kartverket tilbyr slike signaler over hele Norge, med kun et par centimeter som største avvik, og full repeterbarhet.

For å lette kjøringa er det også en stor fordel om maskinene er utstyrt med autostyring. Men det er ikke nødvendig å ha dette for alle arbeidsoperasjonene. I høstelaget der Wold-Hansen er med, går gjødselspredning, slått og samlerive med traktor med autostyring og RKT-signaler. Den som kjører sprederive og lessevogn ser sporene fra forrige traktor, så her får traktorføreren øve seg i å bruke rattet.

Bevisste kjørespor

På mange norske teiger er ikke faste kjørespor 100 prosent ­gjennomførbart. Jogeir Agjeld, ansvarlig for maskinteknikk og presisjonslandbruk i NLR, har i derfor innført begrepet bevisste kjørespor, hvor så mye som mulig av tankegangen bak faste kjørespor benyttes. Driver du ensidig med grovfôr eller korn, slipper du å tilpasse deg mange ulike mekaniseringslinjer når sporene skal legges. Har du en plan på kjøringa, og prøver så langt som mulig å bruke om igjen sporene der du har kjørt før, er du langt på veg. Mye handler om å være bevisst.

Utfordrende ballesanking

Sanking av rundballer er ekstra krevende. Noen ganger gjøres det av mer tilfeldig arbeidskraft, aksellasta kan være høy, og det blir mye kjøring. Kan det da være fornuftig å lage en eller flere kjøreveier på jordet som du alltid tar utgangspunkt i når rundballene skal sankes, for kun å ta så korte avstikkere ut fra denne “hovedveien” som mulig for å hente ballene? Det er også smart at den som kjører pressa, kombipressa eller pakkeren er bevisst, slik ballene slippes så nær der de skal av teigen som mulig. Poenget er å redusere den samlede kjøringa, og unngå at mer areal enn nødvendig blir kjørt på.

Eksempel på mekanisering og sporavstand

Hvor langt bør det være mellom sporene?

La oss tenke oss denne mekaniseringa:

• Slåmaskin, 9 m
• Sprederive, 9 m
• Samlerive, 9 m
• Stripespreder, 16 m
• Sprøyte, 16 m
• Kunstgjødselspreder, 10–28 m
• Rundballepresse

Tar vi utgangspunkt i slåmaskina, vil det være naturlig å tenke ni meters spor­avstand. Det passer imidlertid ikke for sprøyta og ­stripesprederen. Flere bønder ­erfarer også at de ikke vil kjøre full utnytting på slåmaskin og rive, for å håndtere eventuelle kurver og hellinger bedre.

Går vi derimot for åtte meters sporavstand, så får slåmaskina og rivene litt overlapp, men det passer perfekt til stripesprederen og sprøyta. De to sistnevnte kjører i hvert andre spor. Kunstgjødselsprederens arbeidsbredde er det enkleste å tilpasse. Har du store, flate og jevne teiger, er 24 meter et godt valg, mens 16 meter ellers kan passe bra.

Pass på at du først raker hvert andre spor med samleriva, slik at skårene blir jevne på høyre og venstre side. Utfordringa her er sankinga av rundballene, som jo blir ­liggende i kjøresporet. Men om du tar en liten sving ut av sporet for å plukke dem opp, og ­vender tilbake dit du kom fra, er du uansett et godt stykke på veg!

Artikkelen er skrevet i prosjektet "Faste kjørespor i eng" som er finansiert av «Forskningsmidler over jordbruksavtalen»