Fangvekster – jordhelseforsikring og klimatiltak

Mer fotosyntese og mer røtter

Ved å dyrke fangvekster oppnår vi en lenger periode med fotosyntese og samtidig beskyttes jorda mot styrtregn, tørke og vind. Bruk av fangvekster kan tilpasses alle åkerproduksjoner. Fangvekster kan overlappe med åkervekstene og vi oppnår minimal tid med naken jord. De kan dyrkes før hovedkulturen, som underkultur eller etter høsting. Vekstene kan være ett- eller flerårige. Valg av arter avhenger av hvilke hensyn og egenskaper du som dyrker er opptatt av. Arter med dype røtter, som reddiker og sikori kan løsne pakkeskader. Belgvekster fikserer nitrogen, og grasarter har evne til «å moppe opp» og holde på nitrogen som ellers kan renne vekk. Grasartene gir grynstruktur og legger igjen mye røtter i jorda.

Mangfold av arter forebygger problemer med sykdommer og insekter. Allsidige fangvekstblandinger kan gi større total produksjon, fordi varierte bladverk og røtter utnytter mer av lyset og jordvolumet. Det setter fart på næringskretsløpet og bedrer jordstrukturen.

Store muligheter

Studier viser at godt etablerte fangvekster kan berike jordsmonnet med 1 til 46 kg karbon/daa/år i det øvre jordlaget og 1 til 32 kg karbon/daa/år i undergrunnsjorden, når fangvekster dyrkes jevnlig over tid. Hvis vi oppnår at 10 % av EUs åkerjord, som ellers ligger svart, blir dekt av fangvekster (100 mill dekar) vil det fange opp 3,67 millioner tonn CO2. Det er omtrent 10% av de årlige klimagassutslippene fra EU.

Metode:

Når og hvordan fangvekstene skal etableres avhenger av hvilke hovedkultur du har og veksttid for denne, hva slags utstyr du har tilgjengelig og om du skal bruke kjemisk plantevern.

Vårsådde fangvekster:

Ved etablering om våren bør hovedkulturen være relativt tidlig, enten vårsådd eller høstsådd, slik at fangveksten får tid til å komme seg etter høsting.

Som vårsådde fangvekster benyttes vekster som bruker lengre tid på å etablere seg og som konkurrerer minst mulig med hovedkulturen. Dette er i hovedsak flerårige vekster som gras, kløver og urter. Disse kan såes sammen med hovedkulturen, eller i løpet av de første ukene før hovedkulturen dekker skikkelig, gjerne i forbindelse med ugrasharving. Konvensjonelle gårdbrukere vil da kunne få tilskudd for ugrasharving i tillegg til fangvekster gjennom RMP.

Det kan også såes fangvester i høstkorn tidlig om våren.

Det vanligste å dyrke som vårsådd fangvekst er hvitkløver og flerårig- eller italiensk raigras, hver for seg eller i blanding. Forsøk viser at flerårig raigras gir en lavere avlingsnedgang enn italiensk raigras på 2-3%. Hvitkløver kan ved lav gjødsling gi en avlingsøkning siden den er nitrogenfikserende og vil «lekke» noe nitrogen som hovedkulturen kan nyttiggjøre seg av.

«Forsøk har vist at bruk av hvitkløver ga 80 kg/daa avlingsøkning i snitt av 7 år uten nitrogengjødsling og også signifikant økning i kornavlingen ved lavt gjødslingsnivå (6 kg N/daa). Fangvekst av raigras og hvitkløver i blanding i korn har i forsøk også gitt høyere avling enn korn uten fangvekst.»

Raigras har et større rotsystem og har dermed potensiale for å binde mer karbon i jorda og holde på næringsstoffer. Belgvekster kan potensielt føre til økt utvasking av Nitrogen når plantematerialet visner om vinteren.

Vårsådde fangvekster må tas hensyn til ved eventuell ugrassprøyting. Renbestand av raigras kan derfor være mer aktuelt for noen, siden mange sprøytemidler også dreper kløveren.

Høstsådde fangvekster:

Høstsådde fangvekster såes før tresking ved gulmodning eller etter tresking om høsten. Her benyttes vekster som har evne til å etablere seg raskt. Dette kan være ettårige vekster som fryser ut om vinteren eller flerårige vekster som kommer igjen året etter. Ved bruk av ettårige fangvekster behøver man ikke å avslutte veksten påfølgende vår, men man mister også noe av tiden som kunne vært brukt på fotosyntese og karbonbinding om våren.

Ved såing før tresking kan man benytte sentrifugalspreder/eksaktspreder, ved såing etter tresking kan man benytte direktesåmaskin eller frøaggregat på for eksempel en stubbharv (ikke tilskuddsberettiget). Det er viktig å få fordelt halmen godt så den ikke ligger i hauger og kveler veksten. Ved fjerning av halmen bør denne tilbakeføres som for eksempel kompostert talle for ikke å tape organisk materiale fra jorda.

Valg av arter:

Hvilke arter en skal velge avhenger av hva man har som mål med fangveksten, når fangveksten skal etableres og hvordan den skal etableres. Det er også store prisforskjeller på såfrø.

Noen frø egner seg bedre til å breiså enn andre; dette er større frø som er lettere å få kastet ut. Mindre frø kan bli vanskeligere å spre jevnt med for eksempel en sentrifugalspreder.

Sikrest etablering oppnår man vanligvis ved en lett jordarbeiding, som ugrasharving eller ved direktesåing slik at man sikrer bedre jordkontakt. Dette er spesielt viktig ved tørre forhold uten regn i sikte. Hvilket utsyr som er tilgjengelig vil dermed kunne være med på å avgjøre artsvalget. Ved jordarbeiding av høstsådde fangvekster har man ikke krav på tilskudd.

Reinbestand eller blanding:

Det er som oftest anbefalt å så fangvekster i blanding. Grunnen er sikrere etablering, større biologisk mangfold og gunstigere innvirkning på jord og jordliv. En artsrik blanding vil kunne utnytte og forbedre en større del av jordvolumet.

Det kan likevel være grunner til å dyrke i reinbestand. Ved vårsådde fangvekster i kombinasjon med ugrassprøyting kan mange arter være mindre aktuelle. Det kan også være gunstig å så ut rester av gammelt såkorn som fangvekst og dermed høste noen fangvekstfordeler i tillegg til tilskudd. Dette kan være et fint og lite risikofylt sted å starte hvis man er usikker på om man lykkes med etableringen.

Oversikt over ulike arter som kan nyttes som fangvekster og noen egenskaper:

Vekstskifte:

Noen arter av fangvekster kan passe dårlig i forhold til vekstene som dyrkes. Dette kan være arter i samme familie som hovedkulturen eller arter som kan utvikle seg til ugras.

Sykdommer forbundet med korsblomstra vekster kan oppformeres ved bruk av reddiker og raps. Disse bør man være forsiktig med å bruke hvis det dyrkes korsblomstra vekster som kål- eller oljevekster i vekstskiftet.

Hvis det dyrkes erter eller åkerbønner i vekstskiftet kan vikker opprettholde sykdommer som ertevisnesjuke og bør derfor unngås.

Noen vekster kan også bli et ugrasproblem i påfølgende vekstsesong. Dette kan skje hvis frø blir spredt sent og ikke spirer når de er tenkt eller ved at planter overvintrer eller frør seg selv senere. Dette bør en være spesielt oppmerksom på hvis man ikke har mulighet til å ugrassprøyte fangveksten senere.