Slik tolker du jordprøveresultatene

Gjennom forskrift om gjødslingsplanlegging er det krav om at det skal være representative jordprøver som ikke eldre enn åtte år. Hensikten bak kravet er at jordanalyseresultatet skal brukes til å avpasse gjødslingsbehovet i gjødslingsplanen etter næringsinnholdet i jorda. En standard analysepakke hos jordlaboratoriene inneholder bestemmelse av jordart, volumvekt, moldklasse, leirklasse, glødetap, pH, P-AL, K-AL, Ca-AL og Mg-AL. Dette er tilstrekkelig for å oppnå kravene til en gjødslingsplan. Laboratoriene tilbyr også tilleggsanalyser av K-HNO₃ , kobber, sink, mangan og titrerbar alkalitet. I denne teksten får du en forklaring på de ulike parameterne jorda analyseres for, og hva disse betyr for deg.

Jordart

Det skilles mellom 14 ulike jordarter. Analyse av landbruksjord utføres på størrelsesfraksjon < 2 mm. Fraksjoner større enn 2 mm som stein og grus siktes ut, mens analysen blir utført på leire > 0,002 mm, silt 0,002-0,06 mm, og sand 0,06-2 mm. For mineraljord er det forholdet mellom disse tre størrelsesfraksjonene som avgjør hvilken jordart det er. Siktingen betyr også at det er analyser av fraksjonen < 2 mm som brukes i gjødslingsplanlegging, uten korreksjon for stein og grus.

Bestemmelse av jordart foregår som regel etter skjønn. En person med erfaring og trening vil ved å kjenne på jorda kunne skille de ulike jordartene. Dette er effektivt og gir et sikkert nok resultat. Som figur 1 viser er det brå skiller mellom jordartene. Derfor kanen jordprøve tatt i samme område bli bedømt til for eksempel siltig mellomleire et år, og deretter siltig lettleireneste gang den blir analysert. En sikrere, men mertidkrevende metode er å utføre kornfordelingsanalyse ved hydrometermetoden. Der måles partiklenes sedimentasjonshastighet i en løsning. Mindre partikler vil sedimentere tregere enn grovere partikler. Metoden kan brukes til å kalibrere de som utfører den skjønnsmessige vurderingen av jordart.

Jordartene har forskjellige fysiske og kjemiske egenskaper. Leirjorda er kaliumrik, høyere kationbyttekapasitet, og bedre evne til å holde på tilført næring og vann. En utfordring med leira er at den har et kort tidsvindu hvor den smuldrer og er lagelig for jordarbeiding. Siltjorda er tørkesterk ved at den har mange mellomstoreporer som kan lagre nyttbart vann samtidig som den har stor kapillær evne og kan suge opp vann. Siltjorda er årssikker og gir jevne avlinger i både tørre og fuktige år. En ulempe med siltjord er at den er kald på våren og bruker lang tid på å tørke opp i våte år. Sandjorda har større porer og er derfor selvdrenerende og tørkeutsatt. Den er vanligvis kaliumfattig. Det er også den jordarten som er mest utsatt for utvasking av næringsstoffer.

Ved høyt moldinnhold er det andre jordarter. Jord med 20-40 prosent mold klassifiseres som mineralblandet moldjord og ved > 40 prosent mold er det organisk jord.

I tillegg til analysebeviset kan det være lurt å sjekke ut NIBIO sine kart over dominerende tekstur i overflatesjiktet. Er jorda på gården din kartlagt er dette også et nyttig supplement når jordprøvetaking planlegges.

Volumvekt

Volumvekt oppgis i kg/l jord med to desimaler. Jordas moldinnhold har stor innvirkning på volumvekten. Planterøttene vokser i et volum jord, og næringsinnholdet i et gitt volum jord vil variere med volumvekten. I ekstreme tilfeller kan organisk jord veie ned mot 0,2 kg/l jord og mineraljord opp mot 1,5 kg/l jord. Forbehandlingen og lufttørkingen av jorda på laboratoriet påvirker volumvekten. Derfor brukes kjente sammenhenger til å bestemme volumvekt ved naturlig lagring ut ifra volumvekten målt i laboratoriet.

Er volumvekten under 1 kg/l jord vil det korrigeres i gjødslingsplanleggingen. Da regnes næringsinnholdet om fra vekt til volumbasis. Eksempelvis vil K-AL oppgis som mg/100g jord når volumvekt > 1 og som mg/100 ml når volumvekt < 1. En slik korreksjon er vanligvis kun aktuelt på jord med høyt moldinnhold.

Tabell 1: Jord klassifiseres etter vektprosent moldinnhold

Glødetap og moldinnhold

Jord klassifiseres etter moldinnhold (tabell 1). De fire første klassene gir en tilleggsklassifisering til jordart. Eksempelvis vil lettleire med moldinnhold på 5 prosent kalles moldholdig lettleire. De fysiske egenskapene til jord blir bedre med økt moldinnhold. Den blir bedre til å holde på vann og næringsstoffer, skorpedannelse minsker, infiltrasjonsevnen bedres, og intervallet hvor jorda er lagelig øker.

Moldinnhold bestemmes gjennom glødetap. En del av jordprøven blir først tørket ved 105 °C for å fordampe vannet fra jorda. Deretter veies den og settes i en ovn for gløding ved 550 °C. Ved denne temperaturen vil organisk materiale forbrennes og sterkt bundet vann i leirpartiklene fordampe. Etter gløding veies prøven igjen. Differansen, hvor mye prøven har gått ned i vekt, er glødetapet. Glødetapet korrigeres etter innholdet av leire i prøven. Jo høyere leirinnhold prøven har, desto mer vann kan ha blitt fordampet fra leirpartiklene og korreksjonen må være større.

Formelen blir: Mold % = glødetap % - korreksjon % for leirinnhold. På leirjord med lavt moldinnhold gir glødetapsmodellen bare et grovt estimat på moldinnholdet. Resultatet er allikevel godt nok for vanlig gjødslingsplanlegging.

Mold er organisk materiale, og består av bittesmå partikler (humus), planterester og mikroorganismer. Jord med høyt moldinnhold kjennetegnes av en mørkere farge. Det er også god sammenheng mellom en jords moldinnhold og volumvekt.

Mold er en kilde til næringsstoffer. Særlig nitrogen (N), men også noe fosfor (P) og svovel (S). Ved gjødslingsplanlegging korrigeres ofte nitrogenbehovet utfra moldinnholdet. Noe organisk materiale vil gjennom vekstsesongen brytes ned i jorda og frigi ammoniumforbindelser som omdannes til nitrat og blir plantetilgjengelig.

Dette kalles mineralisering og prosessen er sterkt påvirket av jordtemperaturen. Ved god jordtemperatur og tilstrekkelig fukt kan det gi et betydelig N-bidrag. Ettersom det avhenger av klimatiske forhold, er det vanskelig å forutsi på forhånd nøyaktig hvor stort bidraget blir. Mineralisering og nedbrytning av mold innebærer frigjøring av CO₂. På organisk jord kan en oppleve at en gang gammel, dyp drenering «ender opp» i plogsjiktet etter hvert som jorda synker når mold forsvinner ved nedbrytning. Det er en klimagevinst å binde karbon i jordsmonnet og øke moldinnholdet.

pH

pH brukes til å betegne jordas surhetsgrad. Dette kanskje den viktigste enkeltanalyse vi tar. pH-verdien forteller om tilgjengeligheten av næringsstoffer, om det er fare for mikronæringsmangel og kalkbehov. I Norge benytter vi en målemetode der et volum jord tilsettes destillert vann. Etter risting og en venteperiode måles det direkte i jordsuspensjonen. Laboratoriene kan ha ulike prosedyrer med tanke på jordmengde, væskemengde, risting og venteperiode, men alle garanterer for at målingene er korrekte. I tillegg til måling i destillert vann finnes det andre land hvor saltløsninger benyttes i pH-målinger.

Optimal pH er et tema som ofte blir diskutert. Den vil være et kompromiss hvor alle næringsstoffer er tilstrekkelig tilgjengelige for den dyrkede kulturen og i noen kulturer også hensynta skadegjørere. Hva som er optimal pH avhenger av jordart, moldinnhold og kultur. Korn kan gjerne dyrkes ved pH 6,5 på leirjord, mens på skarp sandjord vil pH > 6,3 kunne føre til mangan- og sinkmangel. Ved lav pH må det tilføres kalk (CaO). Mengden CaO som behøves for å øke pH med 0,1 enheter avhenger av jordart og moldinnhold. Det kreves mer CaO for å øke pH på jord med mindre partikkelstørrelse som leire og mold fordi de har høyere spesifikk overflate og høyere kationbyttekapasitet. Det kreves omtrent 25 kg CaO/daa for å heve pH 0,1 enhet på moldfattig sandjord, mens det på moldholdig lettleire må til 45 kg CaO/daa.

Ulike kulturer har også ulik pH-toleranse. Dette handler om plantenes evne til å motstå aluminiumsforgiftning. Ved lav pH øker aluminiumskonsentrasjonen i jordvæska og rotveksten vil hemmes. Symptomene sees først på røttene, men med redusert rotsystem kommer det også symptomer på de overjordiske delene. Bygg er av vekstene med lav toleranse. I et omløp er det derfor viktig å kalke før bygg. Ettersom mold inneholder lite aluminium tåler plantene lavere pH i organisk jord enn på mineraljord.

Ammoniumlaktat (AL)

I AL-metoden benyttes en ekstraksjonsløsning av ammoniumlaktat og eddiksyre med pH 3,75 til å bestemme mengden fosfor (P), kalium (K), magnesium (Mg) og kalsium (Ca) som kan tas opp av plantene fra jorda. Resultatene fra analysemetoden reflekterer variasjoner i avling og næringsopptak. AL-metoden har vært i bruk i Norge siden 1960, og hvordan resultatene skal tolkes er godt innarbeidet i rådgivningen. Andre land kan ha tradisjon for andre metoder og ekstraksjonsløsninger, og har tilpasset agronomien sin rundt dette. I metoden blir noen få gram av jordprøven veid opp og tilsatt AL-løsningen. Prøven ristes en bestemt tid før den filtreres. Væsken som renner gjennom filteret, filtratet, blir deretter brukt til å analysere for alle de fire næringsstoffene.

Fosfor (P-AL)

P-AL (lettløselig fosfor) er et uttrykk for jordas innhold av plantetilgjengelig P. På sur jord hvor P er bundet til jern og aluminium fungerer AL-metoden godt, men på jord med høy pH har metoden noen svakheter. Fordi ekstraksjonsvæsken har lav pH vil den frigjøre noe fosfor som egentlig ikke er plantetilgjengelig. Eksempler på dette er kalsiumbundet fosfor på jord med pH > 6,5 og fosfor løst fra apatitt på bakkeplanert leire med pH > 7. Her vil AL-metoden overestimere plantetilgjengelig P. Et bedre alternativ er da Olsen-metoden som blant annet benyttes i Danmark. Den har vist seg å korrelere bedre med plantetilgjengelig P på jord med høy pH. Resultatet er uansett at gjødslingsplanleggeren må være oppmerksom på at plantetilgjengelig P kan overestimeres av AL-metoden når pH er høy, og vurdere hvorvidt fosfornormen skal følges.

Tilstrekkelig fosforgjødsling er viktig for å oppnå god plantevekst. Nydyrka jord er fosforfattig, og bør derfor tilføres husdyrgjødsel eller slam for å øke fosforinnholdet. Husdyrgjødsel inneholder mye fosfor og skifter som jevnlig har fått husdyrgjødsel har høye P-AL verdier. Det er typisk å finne de høyeste P-AL-verdiene nærmest fjøset på et skifte. P er et næringsstoff vil føre til eutrofiering og algevekst i ferskvann. Derfor er det viktig å hindre tap av fosfor. På mineraljord er P sterkt bundet til jordpartiklene, og tap av P skjer først og fremst gjennom erosjon. En del P vil allikevel være vannløselig og denne andelen er større ved høyere P-AL. Å begrense avrenning vil da være viktig. I jorda er fosfor lite bevegelig, så gjødselplassering er viktig. Plassering av fosforrik gjødsel i nærheten av såkorn eller settepotet er særlig aktuelt på jord med lav P-AL eller på kald jord. Løseligheten av P i jordvæska og plantetilgjengeligheten avhenger av temperaturen, og er mindre når det er kaldt. P-AL bør ligge mellom 5 og 7. Korreksjonene i gjødslingsnormen reduserer fosforgjødslinga ved høyere P-AL.

Kalium (K-AL og KHNO₃)

Det er to analysemetoder for å analysere kalium i jord. K-AL (lettløselig) og K-HNO₃ (syreløselig). K-AL gir en verdi på det som er plantetilgjengelig, mens K-HNO₃ gir en verdi på kaliumreservene i jorda.

K-AL (lettløst K): Utbyttbart K på leiroverflatene og K løst i jordvæske inngår i K-AL (figur 2).

Gjødsling med husdyrgjødsel over flere år gir ofte høye K-AL verdier. Gras har et luksusopptak av K, og på langvarig eng viser ofte analysene lave K-AL verdier. Dette burde det tas hensyn hvis en kaliumkrevende vekst som potet skal dyrkes i omløp med eng. De ulike jordartene har forskjellige minimumsnivå av K-AL. Dette henger sammen med silt- og leirinnhold og KHNO₃. For eksempel finner du sjeldent K-AL verdier under 9 på mellomleire, mens K-AL kan komme ned til 3-4 på ren sandjord. Dette betyr også at du har mer plantetilgjengelig K på en sandjord med K-AL 10, enn på ei leirjord med K-AL 10. Allikevel er det greit å huske at sandjord ofte er K-fattig og utsatt for utvasking, og burde gjødsles deretter.

K-AL er en verdi som endrer over tid. Gjennom vekstsesongen vil plantene nyttiggjøre seg av lettløselig og utbyttbart K, slik at K-AL minker, mens utenfor vekstsesongen om vinteren vil delvis tilgjengelig K lekke ut i jordvæska (figur 2). Tidspunkt for prøvetaking er derfor viktig for K-AL. Samme område vil ha lavere K-AL verdier om høsten enn om våren. For å ha sammenlignbare prøver mellom år burde de tas rundt samme tidspunkt hver gang. K-AL er kanskje den verdien som endrer seg mest mellom hver gang.

K-HNO₃ (syreløselig K): Bestemmes ved at noen gram fra jordprøven kokes opp i salpetersyre, før det filtreres. Med denne brutale behandlingen vil noe kalium som sitter mellom leirmineralene løse ut i væsken. Mengden K i filtratet bestemmes som K-HNO₃. I dette vil også andelen K i K-AL inngå. Derfor er det differansen mellom K-AL og K-HNO₃ som sier noe om kaliumreservenes langsiktige bidrag av kalium. I motsetning til K-AL er K-HNO₃ ganske stabilt. Derfor holder det gjerne med en prøve per skifte per generasjon. K-HNO₃ har en sammenheng med leirinnholdet i jorda, og høyere leirinnhold gir gjerne høyere K-HNO₃. I tillegg vil type leirmineral i berggrunnen påvirke. På sandjord med lavt leirinnhold er det så lave K-HNO₃ bidraget ikke kan regnes med. Unntaket er sandjord med store mengder glimmermineral, der bidraget kan være stort. K-HNO₃ er mer interessant på jord med høyere leirinnhold.

Analyse av K-HNO₃ bestilles som et tillegg til standard analysepakke.

Kalsium (Ca) og magnesium (Mg)

Kalsium og magnesium kan på samme måte som kalium grupperes i jorda etter oppløst i jordvæska, utbyttbart og fiksert. Leirjord inneholder mer Mg, og næringsstoffet ellers knyttet til enkelte Mg-rike mineraler. Ved god oppfølging av kalking der Mg-holdig kalk benyttes ved behov, er lave verdier av Ca-AL og Mg-AL sjeldent et problem. Noen jordtyper er mer utsatt for Mg-mangel og lave Mg-AL verdier. Dette er sur jord med lite Mg-rikt opphavsmateriale og utvaskingsutsatt sand- og siltjord. Til korn risikeres det mangel når Mg-AL < 2, men verdien burde ligge på minst 5, og Ca-AL bør være > 50.

Potet er en mer Mg- og Ca-krevende vekst. Den dyrkes ofte på sandholdige jordarter med litt lavere pH, og derfor lavere Ca-AL og Mg-AL. Til potet bør Mg-AL > 6 og Ca-AL > 80. Ved lave verdier og i mange gjødslingsplaner brukes gjødsel som polysulfat med Mg og Ca, kalimagnesia (Mg), kalksalpeter (Ca) og det suppleres med Mg- og Ca-holdig bladgjødsling.

Aktuelle tilleggsanalyser

Mangan (Mn): Tilgjengeligheten av mangan avhenger av pH og red/oks-forholdene i jorda. Risikoen for mangel er størst ved høy pH og luftig jord, og spesielt på lettere jordarter. I en åker med Mn-mangel kan det være grønnere rundt kjøresporene. Pakking vil da endre red/oks-forholdet slik at Mn blir på den plantetilgjengelige formen. Ved Mn-mangel pga. høy pH, bør Mn gis som bladgjødsel.

Sink (Zn) og titrerbar alkalitet: Faren for sinkmangel er størst på jord med høy pH og sinkfattig sandjord. Grenseverdiene for Zn avhenger av titrerbar alkalitet og disse analysene bør bestilles sammen. Er det vekstproblemer på sandige jordarter med pH > 6,3, andre jordarter med pH > 7, eller ved vekstproblemer etter kalking/kalket slam, bør det tas ut stikkanalyser for Mn, Zn og titrerbar alkalitet.

Kobber (Cu): Torvjord er ofte utsatt for Cu-mangel, men mangel forekommer på jord mange steder. Kobbersulfat og annen Cu-holdig gjødsel ble brukt jevnlig tidligere, og dette har økt Cu-innholdet i jorda mange steder hvor det naturlig var lavt. Med mindre fokus på Cu har gjødslingen avtatt og Cu-verdiene gått ned. Ved mangel kan det i noen tilfeller sees tegn på gulspissjuke, men åkeren kan også se fin ut uten andre symptomer enn redusert avling. Mistenkes det lave verdier er det lurt å ta 1–2 stikkprøver på skiftet. Ved lave verdier kan Cu tilføres som bladgjødsling eller spres og innblandes godt i jorda. Kritisk grenseverdi for Cu < 1 mg/kg jord.