Dette er første artikkel i en serie, hvor NLR setter søkelys på flytting av matjord fra nedbygging av jordbruksareal, og på bruk av udyrka overskuddsmasser fra ulike utbyggingsprosjekt til jordbruksformål.
Det totale jordbruksarealet i Norge er i 2024 på 11,3 millioner dekar. Siden andre verdenskrig har vi bygget ned 1,2 millioner dekar, som faktisk tilsvarer hele ti prosent av dagens areal. I gjennomsnitt har vi bygget ned 16.000 dekar årlig - eller for å sette det på spissen; omtrent 100 gårdsbruk har blitt lagt under asfalt eller betong hvert eneste år de siste 75 årene! Det aller meste av dette har vært i nærheten av de store byene, hvor vi ofte også finner den beste jorda.
Nydyrking har i stor grad kompensert for dette, slik at det totale jordbruksarealet har holdt seg noenlunde stabilt. Likevel er det slik at vi hele tiden mister noe av den beste jorda, hvor vi kan produsere korn, poteter og grønnsaker, og erstatter denne med grasarealer som eng og innmarksbeiter.
Tilgang på dyrkbare areal er også begrenset, og nydyrking kommer ofte i konflikt med hensyn til naturmangfold og klima. Ikke minst har myndighetene de siste årene blitt særdeles restriktive med å tillate nydyrking av myr. Det er derfor tvingende nødvendig at vi blir flinkere til å ta vare på den jorda vi har, og regjeringen har da også satt som mål at samlet omdisponering av matjord skal reduseres til under 2.000 dekar årlig innen 2030.
Samfunnshensyn tilsier at en noen ganger blir nødt til å bygge ned jordbruksareal. De senere årene har det blitt mer og mer vanlig å kreve avbøtende tiltak som jordflytting der nedbygging ikke kan unngås. Matjordplaner blir etter hvert en naturlig del av reguleringsplaner og byggesøknader, og både utbyggere og kommunale saksbehandlere setter matjord på dagsordenen i utbyggingssaker. Fylkeskommuner og kommuner lager jordvernstrategier, og utarbeider veiledere og kravspesifikasjoner til bevaring av matjord.
NLR har vært involvert i mange slike jordflyttingssaker, og vi vet at resultatene har vært noe blandet. Vi møter ofte et byråkrati som virker å være usikre på både lovverk og på jordfaglige spørsmål. Mangel på fagkunnskap om jord går også igjen i stor grad hos utbyggere og hos entreprenører. Når det kobles sammen med manglende ressurser til oppfølging og kontroll fra kommunene, blir det ofte tilfeldig opp til den enkelte entreprenør eller maskinfører (og ofte en kravstor bonde) hvordan det endelige resultatet blir.
NLR vil også etterlyse en holdning hvor en i tillegg ser på udyrka overskuddsmasser som en stor jordressurs som kan komme landbruket til gode. Det er nå et sterkt fokus på gjenvinning av overskuddsmasser til andre byggeformål, hvor tanken er at en da kan redusere behovet for utvinning av jomfruelige masser. Dette er utvilsomt en klok strategi – i det minste hva angår mineralske masser som stein, sand og grus. Derimot har ikke «jord», enten det er moldholdige blandingsmasser, rein silt eller leire, morene eller myrjord, andre fornuftige alternative bruksområder enn jordbruk.
Utnytting av slike «skrotmasser» til oppfylling og planering av skrinne og kuperte utmarksareal, med påfølgende ferdigstilling til fulldyrka jord, er uten tvil den mest samfunnsnyttige bruken som kan tenkes. Rett nok kan anleggsgartnere også bruke slike masser, men de har ikke behov for mer en liten brøkdel av det som er tilgjengelig. (Psst! Er det virkelig klimavennlig å kreve torvfri plantejord til kommunale blomsterbed, dersom kommunen har rikelig tilgang på myrjord som likevel skal kjøres langt vekk til ett eller annet meningsløst massedeponi?)
Dersom det fins tilgjengelig matjord fra nedbygging av jordbruksareal, kan denne med fordel brukes til ferdigstilling av utfyllinger med overskuddsmasser, men det er absolutt ikke et krav. Ikke glem at alt jordbruksareal ble nydyrket en eller annen gang, og at «matjord» kan bygges av flere ulike fraksjoner av udyrka masser. Det tar vanligvis lang tid, men med kunnskap om jord og eventuelt også tilgang på organisk gjødsel, kan prosessen fremskyndes. Gras og kløver er dessuten fantastiske vekster, som kan gi brukbare avlinger på det mest utrolige av «skrotmasser» i mellomtiden.
Bergens åttende fjell på Stend
Like ved jordbruksskolen på Stend i Bergen kommune, ble det deponert 1,2 millioner kubikk sprengstein fra ny E39 mellom Svegatjørn og Rådal. Bergens åttende fjell ble 30 meter høgt, og har et fotavtrykk på 160 dekar. Toppen av steinfyllingen er nå flatet ut til et areal på noe over 100 dekar, og her er det lagt ut et 70 cm tjukt lag av «jord», som består av mer stein, litt natursand, mye 0-4 mm masser fra steinknuseverk, de gamle treningsbanene til fotballklubben Brann – og litt stedegen myrjord som hadde ligget i ranker noen år. Så ble topplaget frest med steinfres to ganger.
Både NLR og gardsstyrer på Stend var i tvil om dette kunne gå bra, og gikk flere runder med entreprenør. Vi fikk dem til å fjerne mye av den største steinen, kjøre til litt natursand, øke jorddybden flere steder og endre litt på terreng. Til slutt ble området tilsådd utpå forsommeren, og gjødslet noe sterkere enn hva som er vanlig i et gjenlegg. Likevel viste det tidlig tegn til gulning, men svarte godt på tilførsel av litt ekstra kalksalpeter.
Arealet ble høstet i begynnelsen av august, og selv om det kun ble ei middels avling på ca. 400 kilo tørrstoff per dekar, er vi likevel positivt overrasket. Jordlaget består tross alt utelukkende av fraksjoner myndighetene definerer som «avfall», og likevel høster jordbruksskolen her nok gras til å fore ti melkekyr gjennom en vinter. Om vi får en fin høst, kan det kanskje høstes ytterligere 100–150 kg tørrstoff per dekar.
Gammelt søppeldeponi på Unneland
På Unneland i Bergen skulle kommunen sørge for bedre tildekking av et gammelt søppeldeponi. Eksisterende matjord (myrjord) ble skavet av og ranket opp. Deponiet ble så dekket med duk, og et tettesjikt som bestod av et lag komprimerte TBM-masser (boremasser fra tunelldrift). Deretter skulle en legge på 40 cm B-sjikt av mineralmasser, før en avsluttet med et 30 cm tjukt toppdekke som delvis bestod av det gamle matjordlaget. Planen var for så vidt god, og burde fungert.
Imidlertid valgte en å bruke kun TBM-masser, og ikke en stor andel natursand som anbefalt. I tillegg ble først B-sjiktet lagt ut med bulldoser, og deretter kjørt på med tunge maskiner når de skulle legge ut toppdekket.
Resultatet ble et samlet dyrkingssjikt som er så tett og kompakt at infiltrasjonsevnen er tilnærmet null, og som ikke gir mulighet for rotutvikling. Graset spirer, men gulner og visner hen når det blir 5-10 cm høyt.
Selv om utgangspunktet i disse to første eksemplene virker å være ganske like, og fraksjonene som er brukt (hovedsakelig myrjord og knuste steinmasser) i stor grad er de samme, ble likevel resultatet svært forskjellig.
På Unneland viser jordanalyser tilnærmet perfekte resultat, både med hensyn til pH, næringsinnhold og også kornfordeling. Det forteller oss først og fremst at jordanalyser kun kan belyse en liten del av den helheten som er nødvendig for å oppnå god plantevekst, og dernest at fremgangsmåte er minst like viktig som råmaterialet. Vi ser her også viktigheten av et B-sjikt som i det minste fungerer med tanke på drenering.
Fulldyrka mark av «avfall» på Frekhaug
Bonde og entreprenør Magnar Askeland overtok i 2008 en jordtipp som ikke var ferdigstilt. Han bygde flomvoll, driftsveier og anla sedimenteringsbasseng før han fortsatte oppfyllingen. Et lite dalføre, med grunnlendt og vassjuk beitemark, ble fylt igjen med opptil 11 meter med udyrka myrjord fra næringsutbygging like ved.
Det tok flere år, og mye arbeide med åpne grøfter, terrengforming og innblanding av 0-4 mm masser fra det lokale steinknuseverket, før han var klar til å så igjen dette stykket som til slutt ble 19 dekar.
Arbeidet ble gjort så skånsomt som mulig, ved hjelp av beltegående gravemaskin og dyrkingsskuffe, og det ble ikke kjørt utpå arealet med tunge maskiner.
Her er ikke brukt noe tidligere matjord, kun udyrka myr og litt knuste steinmasser. 0-4 mm er en fraksjon mange steinknuseverk sliter med å finne avsetning for. Resultater er et godt fulldyrka areal, som allerede har gitt gode avlinger i mange år – bygget utelukkende av «avfall».
