Det er avgjørende å finne ut hvorfor eksisterende drenssystemer ikke gir tilstrekkelig effekt. Vannet kommer alltid ovenfra i form av nedbør eller avrenning fra høyereliggende området. Når vannet møter på ei hindring følger det minste motstands vei. Enten ved å følge sjikt og hulrom i jorda eller ved å fylle opp tomrom bak hindringer til det kan renne over hindringen.
Vedlikehold av drenssystemene
Alle systemer trenger vedlikehold og ettersyn. Forsøk som er gjort i Danmark viser at spyling av drensgrøfter har god effekt allerede første året etter at rørene er lagt. Årsaken til dette er store mengder finstoff i sirkulasjon rundt rørene ved legging og før grøftefyllet får stabilisert seg.
Over år vil åpne kanaler som fungerer som avløp gro til og grunnes opp. Rørutløpene tettes sakte, men sikkert. Dette fører til at vannet i rørene møter større og større motstand. Stillestående vann inne i rørene fører til bunnfelling av leir og siltpartikler som ellers ville fraktes ut. I løpet av et par tiår gir dette samme effekt som man observerer i dusjen etter noen måneder med røytende tenåringer i huset. Avløpet går tett og man må brette opp ermene å renske opp.
Et av de viktigste dreneringstiltakene er rensk av kanaler, åpning av gjengrodde utløp og spyling av drensrørene. Beregninger basert på tidsstudier gjennomført av LTI på 1980 - tallet viser en kostnad på 5 – 10 kr pr. løpemeter ved spyling hvis timepris settes til 500 kr. Lavest kostnaden når sugegrøftene går direkte ut i kanal og høyest når man må grave seg ned til kryss mellom sugegrøft og samlegrøft. Mange erfarer at 50 mm rør gir problemer med spyling, særlig der det er brukt fleksibel slange i grøft som er gravd med skuffegraver. Derfor bør man gå over til 3’’ rør som standard.
Vannet kommer stort sett ovenfra
Nedbøren som faller i utmark infiltrerer i jorda og følger lag med grovere masser til det slår ut inne på jordet. Der overflata er tett og ved snøsmelting kommer vannet som overflatevann. Dette er en unødvendig belastning for poresystem og drenering inne på jorder som har mer enn nok med å seg av direkte nedbør. Dyrket areal tørker seinere opp på våren og det oppstår våte områder inne på jordene. Løsningen på dette problemet er dype avskjæringsgrøfter mot utmarksarealene. I mange tilfeller er dette tilstrekkelig til å løse problemer langt inn på jordet.
I overgangen mellom myr og mineraljord og i markerte knekkpunkter i terrenget lønner det seg også å legge åpne kanaler. Dette er punkter hvor vann som ikke infiltreres til grøftene samles og der grunnvann kommet opp til overflata. I mange tilfeller er dette soner på jordet som har fungert som vannveier lenge før arealene ble dyrket. Her vil det være vanskelig å oppnå fullgod effekt ved bruk av tradisjonelle drensgrøfter. Dersom åpne kanaler er uhøvelig i forhold til arrondering eller plassering i forhold til veier og bebyggelse kan de lukkes. Da legges drensrør med stor dimensjon i bunnen og grøfta fylles med drenerende masser helt opp i dagen. Ideelt sett bør det anlegges ei svak forsenking over grøfta og etableres en sone på 1 m på hver side som ikke jordarbeides. Da unngår man at innblanding av jordmasser i overflata over tid tetter for infiltrasjon.
Myrjord og tung leirjord har tett overflate. Her må det legges til rette for overflateavrenning. Langs vestkysten av Norge har man regnet at rundt 50 % av nedbøren må renne av på overflaten på grunn av tett jord og mye nedbør. Nå ser en at Statens vegvesen tar ned graskantene på veiskulderen for å legge til rette for avrenning fra veibanen. Tilrettelegging for overflateavrenning er særlig viktig på leirjord og jord med mye organisk materiale i overflata. Det er viktig at kant mot kanaler og bekker har mest mulig jevnt fall slik at avrenningen ikke konsentreres til noen punker. En må også være oppmerksomme på at vann samler seg i nedkant av hellinger på dyrket jord. Der disse hellingene ender i høyere terreng, veier etc. må det også etableres kanal, kummer, grasdekte vannveier eller annen drenering som leder dette vannet bort. Ellers får man høyt grunnvann langt inn på jordet. åpne kanaler, som sikrer rask og kontrollert avrenning. På arealer med liten avstand til permanent grunnvannsnivå eller der det er grunt til tette lag vil kombinasjonen av åpne kanaler og overflateforming være helt avgjørende for å oppnå tilstrekkelig drenering.
Tradisjonell grøfting med drensrør
Nedbør som faller ned på dyrket areal må enten filtrere gjennom jordsmonnet ned til grøftene eller renne av på overflata. Valg av den beste metoden for å få bort vannet krever kjennskap til jordegenskapene. Det er viktig å kartlegge hva som er gjort tidligere, tilstanden til gamle grøfter og avløp mv. Man må også vurdere hva som er tilstrekkelig drenering. Dette vil avhenge av hvilke vekster som skal dyrkes, driftsintensitet i grasproduksjonen og hva økonomien tillater.
I noen områder er jorda ensartet til over en meter dybde og her legges drensrørene på standard dybde 1,0 – 1,2 m med filtermasse. Der man treffer på tette lag før man når standard grøftedybde kan man velge å redusere grøftedybden til 0,7 m. Rørene legges da ned i de tette massene slik at laget med filtermasse sikrer forbindelsen til drenerende masser. Alternativt kan rørene legges i standard dybde, men da må det legges drenerende masser over filteret til man er kommet gjennom det tette laget. Dersom dette ikke gjøres reduseres transporten av vann inn i rørene og man får en høyere grunnvannstand mellom grøftene enn nødvendig.
Profilering, omgraving og overflateforming
Myr som tidligere er drenert med grøfter synker over tid slik at grøftedybden blir for liten. Et torvlag på 40 – 50 cm på ei flat myr har for dårlig vanngjennomtrengelighet til å kunne dreneres effektivt med lukket system. I områder med mye nedbør er anbefalt løsning tette jordarter profilering, omgraving kombinert med profilering eller overflateforming. På elvesletter der avstanden mellom overflata og grunnvannsnivået er liten kan løsningen være åpne kanaler med opptil 50 – 100 m avstand, svak overflateforming og drensrør i partier der det er vått.
Vannet må ut
Avløpet er helt avgjørende for et godt fungerende dreneringssystem. Derfor er det viktig å vurdere mulighetene for avløp før man setter i verk andre tiltak. Stikkrenner gjennom vei, kabler og vannledninger setter ofte begrensninger for avløp fra landbruksarealer. Naturen kan også sette begrensninger med fjellterskler eller liten høydeforskjell til elver, innsjøer eller havet. Dersom man ikke får etablert godt avløp er det ingen vits i å spandere penger og energi på drenering inne på feltet. Da er man nødt til å foreta tilpasninger eller i verste fall avskrive området som landbruksareal.
Dreneringstiltak fører til at vannet transporteres raskere ut av jorda enn ved naturlig avrenning. Dermed blir det økt vanntransport i elver, bekker og kanaler. Dette fører i sin tur til større belastning på stikkrennene og fare for erosjon i åpne løp. Sikring av avløp fra et område og tiltak for å forebygge skader nedstrøms anlegget må beregnes med i kostnadene for anlegget.
