I en tidligere utgave av «Grovfôrkatalogen» som Felleskjøpet utgir, har Jon Atle Repstad skrevet en side om «Sådybden – avgjørende for etableringsresultatet», og vi har fått lov og lage et sammendrag av dette til rådgivingsmeldinga.
Både for grunn og for dyp såing kan redusere etableringen. Sådybden kan også påvirke forholdet mellom artene, ved at den eller de artene som får de gunstigste spireforholdene vil dominere.
Såfrøet trenger luft, varme og fuktighet for å spire. Dyp såing gir som regel den beste spireråmen, men luft og varme avtar med dybden. For dyp såing fører til at mye av opplagsnæringa i frøet går med til å få spiren over bakken og etableringen blir langsom. Sein etablering kan åpne for konkurranse fra tunrapp og anna ugras. Svake spirer kan også ha så lite kraft at de ikke kommer opp, og plantebestandet blir tynt. For grunn såing gir dårlig kontakt med jorda og fare for uttørking.
Det er stor variasjon i frøstørrelse mellom grasartene, og de har ulik toleranse for økt sådybde. Artene med størst frø har den høyeste spireprosenten og blir minst påvirket av sådybden. Timotei og engrapp bør ikke såes dypere enn 1 cm, mens raigras har store robuste frø og kan klare seg selv om de blir sådd dypere.
Det vil ikke være mulig å så en frøblanding med både store og små frø slik at alt frø får optimal sådybde. I de fleste tilfeller vil det være riktig å ta hensyn til det frøet som skal såes grunnest. En praktisk anbefaling vil derfor være å så frøet på 1 cm dybde. Jevn sådybde kan en oppnå ved å tromle både før og etter såing. Det sikrer også god råmetilgang.
