Karbonbinding i eng

I enga skjer det mye som virker positivt på karbonbinding. Fotosyntesen pågår hele vekstsesongen, det blir tid og ro til at røtter og næringsnett vokser. Jevn tilførsel av strø i form av planterester og husdyrgjødsel, og roteksudater øker biologisk aktivitet. Aktivt jordliv, røtter og rotsopp gir jordstruktur. Mer jordstruktur gir mulighet for store rotsystemer. Det vi gjør fra etablering, artsvalg, høsteregime eller beiting og påvirker karbondynamikken.

Det er stor enighet om at eng utgjør et stort karbonlager, og at eng i vekstskifte gir karbonfangst. Både kortvarig og langvarig eng bidrar positivt, men med flere engår blir det mer jordkarbon.

Det er store variasjoner i hva som er registrert av karbonbinding i eng- og beitesystemer.

I et langvarig forsøk på leirjord på Ås har de undersøkt effekten av ulike andeler korn og eng i omløpet. Moldinnholdet økte i omløp med 2/3 eng + husdyrgjødsel. Moldinnholdet var stabilt med like mye eng, men uten husdyrgjødsel.

Forsker A Grønlund anslår (2013) en netto årlig karbonbinding i jord ved grasdyrking på 10 kg-karbon/dekar. Dette blir i rapporten "Muligheter og begrensninger for økt karbonbinding i jordbruksjord" betraktet som et optimistisk anslag ved vanlig praksis i grovfôrdyring i Norge. I langvarige engforsøk på Særheim og Furuneset er det lite som har endret seg i karboninnholdet i de øvrige i løpet av 32 år. Vi vet at det er variasjoner i engsystemer med hensyn til karbonbinding og jordoppbygging. Her er noen viktige elementer som begrenser eller fremmer karbonbinding og jordhelse.

Jordpakking

Jordpakking er et utbredt problem i engdyrkingen fører til dårlig trivsel og vekst. Avlingene går ned og rotutviklinga blir hemmet. For å motvirke jordpakking er forebyggende tiltak viktigst; å kjøre når det er tørt nok; fornuftig kjøremønster; bruke tvillinghjul og tilpasse lufttrykk til last, maskiner og arbeidsoperasjon. Faste kjørespor viser seg å være effektivt for å redusere kjøreskadene.

Organisk gjødsel

I langtidsforsøkene på eng er det positiv effekt på moldinnholdet ved tilførsel av husdyrgjødsel. Husdyrgjødsel, spesielt fra drøvtyggerne inneholder karbonforbindelser i form av mikrobebiomasse, og rester etter metabolske prosesser og stoffer som stimulerer planter og jordlivet generelt.

Dette gir mat til nedbryterne. Møkk og planterester er næring for meitemarkene som er en nøkkelart i jorda, og som bidrar med stabilisering av jordaggregater og beskyttelse av jordkarbon.

Kalk

For at plantene skal trives og få tak i næringsstoffene er riktig pH viktig, men kalking kan virke negativt på karbonlageret. Det er et uttrykk som sier at "kalking gir rike fedre men fattige sønner". Det er fordi overkalking stimulerer til nedbryting og tærer på moldinnholdet, hvis det ikke tilbakeføres organisk materiale. Hvordan kalken virker er avhengig av kalkslag og mengde. Finmalt og brent kalk virker fortere, og setter i gang mer nedbryting.

Nitrogen

Forholdet mellom karbon og nitrogen har betydning for karbonbalansen i jorda. Å gjødsle med mer nitrogen enn det plantene kan bruke har mange negative effekter. En av dem er at det fører til mer nedbryting av organisk materiale. Ved å gjødsle etter plantenes behov, fordele gjødslinga i vekstsesongen, kan vi oppnå bedre nitrogenutnyttelse og unngå karbontap.

For mye eller for lite

Mange husdyrgårder importerer mye fôr som inneholder karbon og næringsstoffer. For eksempel kan tilførsel av store mengder husdyrgjødsel på noen arealer og ingenting andre steder gi negativ påvirkning i begge tilfeller. Selv små mengder kompost og husdyrgjødsel stimulerer livet i jorda, planteveksten og karbonbinding, så slik gjødsel gjør størst nytte hvis de fordeles på størst mulig areal hvert år.

Det kan også være situasjoner da moldinnhold er så lavt at det må større mengder gjødsel eller kompost til, for å komme over en terskel som gjør at systemet fungerer.

Dype røtter

At vi dyrker eller fremmer arter med store og dype rotsystemer har mye å si for karbonbindingen i jorda. Flere av grasartene har spesielt mye fine røtter, og tåler også beiting og slått.

Artsrikdom er en nøkkel

I langtidsforsøket i Jena i Tyskland har de siden 2001 forsket på betydningen av mange arter i enga. De har sammenliknet plantesamfunn med fra en til 60 arter gjennom mange år. Høy plantediversitet i enga viser en lineær sammenheng mellom antall arter i enga, karbonbindinga og totalproduksjon. Det blir i tillegg prosentvis mere røtter når du har mange arter sammen. Forklaringen på det har vi ikke helt, men en hypotese er at dette er en reaksjon på konkurransen mellom artene, men at hele systemet tjener på dette over tid. Det betyr at med flere arter fungerer økosystemet i enga bedre, gir mer effektiv nedbryting og sirkulering av næringsstoffer og vann. Det resulterer i mer liv og reststoffer laget av livsprosesser. Dermed får vi også mer karbon ned i jorda.

Mer arter kan vi få ved å så artsrike engblandinger når eng skal etableres. I en eksisterende eng er det mulig å så inn for eksempel kløver, raigras, timotei, sikori og neper.

Å lære av samspillet med grasmark og beitedyr

Det er registrert vesentlig mer karbonfangst med målrettet og styrt beiting enn ved tradisjonell grovfôrproduksjon og kontinuerlig beiting. Under norske forhold er det foreslått at helhetlig og målrettet beite har potensiale for karbonbinding i området mellom 30 til 160 kg karbon pr/ daa/år. Fra registeringer i utlandet rapporteres det om mer enn dobbelt så stor karbonfangst ved målrettet beiting.

Kanskje kan noe av tankegangen fra målrettet beiting tas inn i mer tradisjonell grovfôrdyrking?

Metoden går ut på å etterlikne det som skjer i naturen når flokker av beitedyr eter, tråkker og gjødsler grasmark. Gras og andre fôrplanter som har tilpasset seg beiting stimuleres til ny vekst, det blir nisjer for flere arter, nedtråkking av planterester og møkk gjødsler og gir miljø for nedbrytere. Beitedyra sprer næringstoffer, mikrober, og frø.

Tilpasse tiltak

Det er viktig å observere hvordan det enkelte areal er, vurdere plantene, jorda og omsettinga, og ta stilling til hvordan det kan påvirkes i ønsket retning. Ved riktig tetthet av dyr og passe beitetid kan man oppnå flere effekter. Moderat beiting stimulerer plantene til ny blad- og rotdannelse. Den totale fôrproduksjonen kan dermed økes. Så lenge dyra ikke setter planteveksten vesentlig tilbake, unngås pause i veksten. Overbeiting fører at plantene må bruke av næringslageret i røttene, og mye rotmasse dør og vi går glipp av verdifull tid i vekstsesongen. Det betyr ofte kort beiteperiode, og hviletid på 20- 40 dager. Det er viktig at plantene får tilstrekkelig hviletid, før dyra beiter på nytt.

Tilbakeføre organisk materiale

Hvis det er lite organisk materiale i jorda kan det være nødvendig å dele mer av avlinga med jordlivet. Da kan man velge å la dyra tråkke ned en del plantemateriale og gjødsle mer før dyra flyttes til nytt skifte.

Fremme ønskede arter og mangfold

Den som styrer dyra må planlegge utifra hvilke arter i enga som skal fremmes og hvilke som kan hemmes. Hvis timotei er en prioritert art, er det den som i stor grad bestemmer når dyra skal slippes på arealet, hvor lenge dyra beiter og hviletid. Timotei er ikke kjent for å være en egnet beiteplante, men uten overbeiting kan den stortrives.

I praksis deles beitene opp i flere skifter enn det som er vanlig. Dyra flyttes oftere. Det gjøres daglige vurderinger med hensyn til hva som oppnås.

Gode resultater i stor skala

Det er lite forskningsresultater på disse metodene i Norge. Det er vanskelig med tradisjonelle ruteforsøk, med gjentak når tiltakene målrettet og styrt eng- og beitsdrift hele veien tilpasses responsen fra plantene og jorda. Det rapporteres om gode resultater fra praktikere over hele verden. De mest kjente er bønder som Gabe Brown, Colin Seis,og Joal Salatin. Metodene er utvikla på Savory Institute og brukes også til å reparere hele landskap. Målretta beiting kan være en spesiell rask måte å bygge opp jord som er tappa for karbon, jordstruktur og med lite jordliv (Schwartz 2013). De som bruker målrettet beiting i Norge, startet med lavt moldinnhold og dårlig jordhelse. Resultatene fra prosjekt Jordkarbon viser positiv utvikling på jordhelsa.

Ikke i beita for beiter

Vi har store engarealer i Norge, de utgjør ca 2/3 av jordbruksarealet. Dette utgjør et betydelig karbonlager. Slik landbruket har utviklet seg så er det stadig færre beitedyr. Dette er ikke veien å gå hvis vi skal binde karbon. Det har vist seg at det bindes mindre karbon hvis vier og skog overtar grasmarkene. Grasbasert storfehold stimulerer til karbonbinding, mens intensivt storfehold med høyt kraftfôrforbruk har motsatt effekt (Teague et.al 2016, National Trust 2015)).

I eng og beitemark er det mange små og større tiltak som totalt har betydning for avlinger, karbonbinding og jordhelse. Hver enkelt må finne områder i egen drift der det er hensiktsmessig å gjøre justeringer.

Tabell : Elementer i engdyrking som har betydning for karbonfangst og jordhelse.