Kantvegetasjon mot vassdrag, til glede og besvær

Grasdekke er viktig for å hindre erosjon fra jordet uavhengig av jordart og vannføring mens busker og trær er med på å stabilisere skråninger. Kantsonen er viktig som hekkeplass, uavhengig av vegetasjon. Trær og busker er viktig for insekter og som skygge for gyteplasser etc.

For å være berettiget til produksjonstilskudd må alt dyrket areal som grenser til åpent vann ha en sone med gras med minimum 2 m bredde. Ved nydyrking er kravet at det settes av kantsone med minimum 6 m bredde. Gjennom SMIL- og RMP-ordningen stimuleres det til beplantning langs vassdragene. I noen utvalgte vassdrag gis det også tiltak til ugjødslet kantsone på engarealer.

Hvorfor kantvegetasjon?

For landbruket har kantsonen mot vassdrag først og fremst betydning som produksjonsareal. Dernest er det viktig å unngå tap av jordsmonn i form av graving i elvebredder og matjord som vaskes ut i perioder med mye nedbør. Beplantning med busker og trær stabiliserer skråninger og elvekanter mens en grasdekt sone mellom vassdrag og åpen åker beskytter mot kraftig erosjon i flomperioder og ved kraftig nedbør.

For bonden og samfunnet ellers har denne sonen også betydning som leveområde for dyr, planter, fugler, insekter, fisk og andre ferskvannsorganismer. Trær og busker gir en skyggeeffekt som er spesielt viktig når vannføringen er lav på sommerstid. Kantvegetasjonen gir fint skjul for gytende fisk og elvemusling mot fugl på jakt etter ett godt måltid. Kantvegetasjon er også et viktig landskapselement og fungerer som korridor for småvilt, spredningskorridor for vekster og insekter. Busker og trær langs vassdrag kan også være gunstig for lokalklimaet som le mot vind og vær. Det er også et viktig element i kulturlandskapet både til rekreasjon og som fryd for øyet.

Krav til kantvegetasjon

Forskrift om produksjonstilskudd setter ett absolutt minstekrav om minimum 2 meter bredde målt fra vassdragets normalvannstand. Dette gjelder alle vassdrag med års-sikker vannføring. Det er ikke krav om at det skal være beplantning med busker og trær i denne sonen. Den skal «være tilstrekkelig bred til å motvirke avrenning til åpent vann under normal vannføring.» Med avrenning menes både utrasing og forurensning. Dette er først og fremst aktuelt langs store vassdrag som er utsatt for flom og der man både risikerer jorderosjon og stor utvasking av næringsstoffer.

Vegetasjonen bør bestå av gras, urter, busker og trær. Det er ikke tillatt å fjerne et etablert vegetasjonsbelte. Grunneier som ønsker å fjerne kantvegetasjon helt eller delvis, må søke fylkesmannen om dispensasjon. Ved nydyrking er det krav om å sette igjen minimum 6 meter naturlig vegetasjonsbelte.

Etablering av ny kantvegetasjon med busker og trær

Det er økende fokus på naturmangfold og reduksjon i avrenning fra landbruksarealene. Mye leiejord gjør at gårdbrukeren har mindre mulighet til å kontrollere hva som skjer på arealene. Grunneier eller driver kan få tilskudd over SMIL-ordningen til planlegging og etablering av permanent kantsone dersom dette er et ledd i å forbedre vannmiljøet.

De mest aktuelle områder for etablering av slike kantsoner er elvestrekninger som er utsatt for erosjon og der rotsystemet til busker og kratt vil armere kantene. Det er også aktuelt på strekninger som er viktige for fiske i vassdrag, elvestrekninger med elvemusling og der det er behov for å stabilisere elvebredden. I områder med mye vindslit kan dette være del av lè-belter. Dette er særlig aktuelt i områder med bær, grønnsaker og poteter. Men selv på grasarealer registrerer man økt avling bak lè-belter.

I og med at interessen for permanent kantvegetasjon er økende i miljøer utenfor næringen er det viktig å være oppmerksomme. En god dialog med grunneier er viktig i slike tilfelle. Gjennom god planlegging kan man komme frem til løsninger som reduserer ulempene for drifta. Det er særlig viktig å gjennomføre tiltak som sikrer god drenering. Planterøttene vil søke inn i drensrørene og derfor er det viktig med tett rør gjennom kantsonen. Gjennom SMIL-ordningen kan man få dekt kostnadene til planlegging fullt ut, og 70 % til investering. Her må man sjekke hva som er regler i den enkelte kommunen.

Ugjødslet kantsone

Ugjødslet kantsone er et godt alternativ til sone som plantes til med busker og kratt. Det er enklere å drive ugraskamp, man unngår greiner som knuser speil og at beplantningen er en driftshindring for eksempel ved bruk av slepeslangeutstyr. Høsting av kantsonen fører også til at næringsstoffer, som ellers ville lekke ut i vassdraget i stedet brukes til produksjon av melk og kjøtt.

Gjennom regionale miljøtilskudd i jordbruket (RMP-tilskudd) kan det gis tilskudd til ugjødslet kantsone mot utvalgte vassdrag. Hvilke vassdrag dette gjelder og bredden på denne kantsonen fastsettes av Statsforvalteren i det enkelte fylke.

Skjøtsel og drift i kantsonen

Ifølge forskrift om produksjonstilskudd regnes «regelmessig bunn- og siderensking av elver, bekker og grøfter, - skjøtsel av trær og busker (hogst, tynning, skjæring med videre), - og tiltak for nødvendig kryssing med redskap» som normal drift. Ved behov for jordarbeiding i kantsonen må man gjøre vurdering av faren for erosjon.

Kravet om opprettholdelse av kantvegetasjonen er ikke til hinder for at kantvegetasjonen kan høstes/skjøttes ved selektiv hogst. Dette kan være høsting av enkelttrær til ved eller annen utnyttelse, fjerning av uønskede arter eller uttak av trær som medfører økt erosjonsrisiko. Forutsetningen er at høstingen ikke øker avrenningen til vassdraget eller medfører en biotopendring. Det betyr at dyre- og planteartene skal ha et like godt livsmiljø etter hogsten som før hogsten. Det kan også søkes om fjerning av kantvegetasjon ved behov for erosjonssikring eller etablering av flomvoller langs vassdrag. Det er også mulig å få tillatelse til hogst som bidrar til å forbedre kantvegetasjonens tilstand, for eksempel ved fjerning av fremmede treslag eller tette granbestander og hogst som er nødvendig for å kunne sikre normal drift av jordbruksareal.

Det er forbudt å bruke plantevernmidler i kantsoner og nærmere enn tre meter fra overflatevann dersom ikke annet er angitt på plantevernmiddelets etikett. Det kan gis dispensasjon fra spredningsforbudet nærmere enn tre meter fra overflatevann dersom det er et ledd i skjøtselen av sonen. Søknad må behandles av Mattilsynet.

Det er tillatt å beite i kantvegetasjonen. Dersom dette gir fare for tråkkskader som fører til økt avrenning eller erosjon, bør det vurderes om dyr skal gjerdes ute fra området.