Utmarksbeite

Utmarksbeite kan ofte være av svært varierende kvalitet, pga store topografiske, klimatiske og geologiske forskjeller, ofte over korte avstander. Det er store regionale forskjeller som i stor grad er klimatisk bestemt. Lokalt kan vi finne store forskjeller avhengig av tilgang på vann og næring i jorda, snødekke om vinteren mm.

Arealets beiteverdi

Beiteverdien for et areal vil i første rekke være avhengig av tre faktorer:

  • Produksjon av beiteplanter (kg tørrstoff pr. daa).
  • Næringsverdi (forenheter pr. kg tørrstoff).
  • Utnyttingsgraden (hvor stor del av plantemassen som blir tatt opp av dyra).

Produksjonen av beiteplantervil variere mye med vekstforholdene og artssammensetning. Produksjonen av plantemasse vil også variere i løpet av sesongen. Fôrproduksjonen er høyest på forsommeren og blir gradvis mindre ut over høsten. Fôrbehovet til beitedyra vil derimot øke hele beitesesongen. Dette gjør at kravet til beiteareal for hvert dyr vil øke utover sommeren og høsten.

Næringsverdien for et utmarksbeite kan være vanskelig å anslå. I forsøk fra Hadsel (Rekdal 1998) har rik høgstaudeeng vist seg å kunne gi 164 ffe pr daa, mens grassnøleier ikke produserer mer enn om lag 30 ffe pr daa.

Utnyttingsgradenkan være vanskelig å måle, da denne er knyttet til beitevanene til den enkelte dyreart. Sauen har et annet beitemønster enn storfe og velger helst småvokste gras og urter. En del starr, lauv og skudd, særlig fra vier, er også med på menyen. Grovvokste planter, lyng og lav blir lite beitet. Sauen holder seg helst i kupert terreng, av myr blir bare faste grasmyrer beitet. Utover sommeren trekker de gjerne opp i høyden ettersom vegetasjonen utvikler seg.

Storfe er avhengig av vegetasjonstyper med høy produksjon for å få nok fôr. Gras- og urterike vegetasjonstyper er viktige, men storfe går også gjerne ut på myrer og beiter starr og andre halvgras. Valg av beiteplanter og område vil også bli påvirket av faktorer som tilgjengelighet, tilgang til ly, mangfold i vegetasjonen, beitepress, årstid, værforhold, plassering av saltsteinerm.m. Tilveksten på beitet blir i tillegg påvirket av faktorer som fôring og stell før slipping i utmark og om dyra er vant til uteliv før de blir sendt til fjells.

Vegetasjonskart er svært nyttige når vi skal kartlegge utmarksbeiter og anslå hvor mange dyr et gitt areal kan gi fôr til. Generelt kan vi si at et mindre godt beite kan tåle 30-50 sau pr km2. Et utmarksbeite av høg kvalitet kan gi fôr til 80-100 sau pr km2. Man må her regne dyretall pr km2nyttbart beite. Mye utmarksareal i Norge er fjell og har ikke beiteplanter nok til å kunne regnes som husdyrbeite.

Viktige arter i utmarksbeite

Verdifulle arter:

  • Rapparter
  • Kvein
  • Svingelarter

Uønska arter

  • Rome (kan gi forgiftning hos sau - Alveld)
  • Slørsopp og tyrihjelm er også giftige for småfe, men som regel holder de seg unna disse plantene.